"Barnas beste" og utviklingspsykologi i velferdsstaten. Nøytrale formuleringer med kjønnete betydninger

Hensynet til barnas beste preget velferds- og sosialtiltak for barn femti år tilbake i tid – og gjør det fortsatt. Barna skal stå sentralt i familiepolitikken. Men hva er egentlig barns beste? undrer Agnes Andenæs. Og diskuterer vi egentlig hvordan omsorgens innhold skal være? Andenæs tar for seg hvordan barnevernet oppfatter problemet i en del familier med barn og enslig mor – kontra hvordan mødrene selv beskriver situasjonen og utfordringene. Hun ser på argumentasjonen rundt innføringen av kontantstøtten og på hvordan det argumenteres politisk for delt bosted for barna etter en skilsmisse. I alle disse eksemplene blir barnet konstruert som et abstrakt individ, nærmest som bærer av sine behov, og for øvrig løsrevet fra sine kulturelle og sosiale omgivelser, skriver Andenæs.