kjonnsforskning.no

Nr. 1/08: Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring

Artikler

Tidsskrift for kjønnsforskning 1/08
Ann Therese Lotherington: Over grensen. Konstruksjoner av likestilling og norskhet i russisk-norske familier

Stina Hansteen Solhøy: Bør trossamfunn være
unntatt diskriminerings-
lovgivningen?
– En kritisk diskusjon av unntaksargumenter

Trine Annfelt: Den viktige far. Representasjoner
av far i familiepolitiske dokumenter

Christine Hamm: Plutselig psykotisk? Moderne moderskap hos Trude Marstein

Kommentar

Karen Sjørup: Kønsforskningens historie i Norge og Danmark set fra et dansk perspektiv

Thomas Johansson:
Flexibla fäder, flinka forskare och feminism

May-Len Skilbrei og og Astrid Renland: Menn i prostitusjon:
Perspektiver, identiteter og problemer

Agnes Bolsø: «Stang inn» og «stang ut» for Brantsæter

Nytt fra FOKK

Kjære leser

Velkommen til en spesialutgave av Tidsskrift for kjønnsforskning. Denne utgaven har sitt utgangspunkt i forskningsprogrammet Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring i Norges forskningsråd. Som program er det nå i ferd med å gå over i historien. Vi startet opp i 2001 og runder av til sommeren. Et nytt kjønnsforskningsprogram er allerede i virksomhet, men denne utgaven av tidsskriftet handler altså om det som er i avslutningsfasen. Gjennom de trykte tekstene vil du her få noen glimt fra programmets faglige virksomhet. Programstyret ble møtt med velvilje da vi henvendte oss til redaksjonen med en forespørsel om å lage et spesialnummer med utgangspunkt i programmet. Stoffet som presenteres, er hentet fra virksomheten som har strukket seg over en sjuårs periode. Sju er som kjent et magisk tall, og en kan spørre om dette har vært sju magre eller sju feite år. Ikke helt uventet, svarer jeg som programstyreleder: Begge deler. Og heller ikke uventet vil jeg si at det har vært sju feite år i faglig forstand, men sju magre år økonomisk. Når det er sagt, må jeg ile til og si at det finnes de som har det verre enn oss økonomisk sett. Det hevder i hvert fall programstyrets danske medlem gjennom sju år, Karen Sjørup, i sin kommentarartikkel hvor hun reflekterer over utviklingen i det danske og det norske kjønnsforskningsfeltet.

Programmet var ambisiøst som gode forskningsprogrammer bør være. Programplaner inneholder, ja de skal faktisk inneholde, høye målsetninger. Vi hadde en ambisjon om å utvikle kjønnsforskning som eget kunnskapsfelt. Hvorfor er det så viktig å understreke «eget kunnskapsfelt»? Betyr ikke det at kjønnsforskning blir som en hvilken som helst fagdisiplin og dermed står i fare for å miste av syne målet om å være annerledes og kritisk? Ikke nødvendigvis, hevdet den skandinaviske kjønnsforskeren Nina Lykke i et innlegg på en av våre programsamlinger. Hun brukte begrepet post-disiplin for å anskueliggjøre at det går an å tenke annerledes rundt institusjonaliseringsprosesser og inntreden i det etablerte akademiske selskap. Hovedargumentet for å satse på kjønnsforskning som eget kunnskapsfelt, er likevel at det er nødvendig for å styrke den doble strategien. Den doble strategien er jo nettopp å satse på to hester samtidig, den ene skal sørge for at kjønn som perspektiv skal gjennomsyre etablerte fag, kunnskapsfelt og disipliner mens den andre skal sørge for at egendynamikken i kunnskapsfeltet videreutvikles. For å kunne integrere et perspektiv må en ha noe å integrere.

Et forskningsprogram skal sjølsagt legge til rette for at det skjer en faglig fornyelse i feltet. Programmet har ikke hatt fokus på eller prioritert spesielle tematiske felt bortsett fra de øremerkede bevilgningene fra Barne- og likestillingsdepartementet. Det betyr at det er stor tematisk, metodisk og teoretisk variasjon i innretningen på prosjektene, men vi ser en klar dominans av referanser til angloamerikansk litteratur og angloamerikansk teoribygging.

Sammenlignet med tidligere oversikter over kjønnsforskning i Norge, ser vi en økning av prosjekter som tar opp majoritets- og minoritetsrelasjoner både med tanke på etnisitet/rase og seksualitetskategorier. Det er også et tydelig fokus på maskulinitet i flere prosjekter. Dette gjenspeiles også i innholdet i denne utgaven av Tidsskrift for kjønnsforskning.

Kjønnsbegrepet og forsøk på å riste løs på det står sentralt i mange av programmets forskningsprosjekter. Flere av prosjektene har i økende grad satt fokus på forskjeller kvinner imellom og også mellom menn. Interseksjonalitet dukker dessuten stadig oftere opp som begrep i ulike sammenhenger. Kjønnsforskningsfeltet er et tverrfaglig felt, men det er en overvekt av prosjekter ledet av samfunnsvitere. Et forhold man i den sammenhengen kan merke seg, er at mange av de øremerkede midlene fra Barne- og likestillingsdepartementet gikk til prosjekter med en innretning mot humaniora.

Et forskningsprogram skal sørge for rekruttering til feltet. I alt har programmet finansiert åtte doktorgradsprosjekter og seks postdoktorprosjekter. Men programmet skal også bygge opp nye miljøer og videreutvikle de etablerte. I alt har programmet finansiert 24 forskningsprosjekter spredt over forsknings- og utdanningsinstitusjoner over hele landet, og det er gitt midler til totalt åtte nettverk og prosjektetableringer. Hele 20 større og mindre nasjonale så vel som internasjonale seminarer og konferanser har vært avholdt med støtte fra programmet. Universitetene har hatt flest prosjekter, men både instituttsektoren og noen få høgskolemiljøer har også nytt godt av bevilgninger. Norge har veldig små kjønnsforskningsmiljøer med stor geografisk spredning. Betyr det at vi bør satse på noen få mer samlete miljøer i fremtiden? I Sverige har de opprettet flere «Center of excellence» eller Senter for fremragende forskning også for kjønnsforskningens vedkommende. Dette er en strategi som er kjent både fra den nasjonale norske forskningspolitiske debatten og fra EU-forskningen. Jeg er dypt skeptisk til dette. Etter min oppfatning ligger noe av robustheten i den norske kjønnsforskningen nettopp i mangfoldet, det at vi har flere bein å stå på. Slik sett er samling i færre miljøer uheldig. Men en kan ikke unnslå at miljøene våre i mange sammenhenger er bekymringsfullt små.

I forskningen er ikke penger alt, men uten penger til forskning blir det heller ikke forskningsresultater. Uten en god administrasjon i Norges forskningsråd blir det heller ikke god programvirksomhet. Og, vil jeg legge til, uten forskningspolitikk blir det heller ikke forskningsmidler. Aktiv deltagelse fra mange hold er fortsatt nødvendig for å legge til rette for en frisk, nyskapende og relevant kjønnsforskning. Akademias gaveøkonomi er under press for tida. Mange legger ned mye usynlig arbeid til fagkollektivets beste. De er fagfellevurderere i tidsskrift, vurderer prosjektsøknader for forskningsråd i inn- og utland eller deltar i bedømmelseskomiteer. Det handler om å si ja til verv som er arbeidskrevende og kan virke kjedelig, å legge inn et ekstra gir og argumentere for relevansen av kjønnsforskning i sammenhenger hvor det (for andre) ikke synes opplagt, samt å våge å stå på sitt sjøl om det kan være belastende. Det handler altså om å være på rett sted til rett tid både i små og store sammenhenger, i sammenhenger som gir energi og pågangsmot, men også i sammenhenger som av og til tapper krefter. Jeg ønsker å rette en stor takk til de som utfører dette viktige, men alt for sjeldent påaktede arbeidet! Uten alle de usynlige hjelperne ville det ikke være mulig å drive et kjønnsforskningsprogram.

I dette nummeret av Tidsskrift for kjønnsforskning får leseren stifte bekjentskap med noen av programmets mange forskningsprosjekter. Artikler fra flere av prosjektene har vært publisert i tidligere utgaver av tidsskriftet, og nye artikler er på trappene. Det utvalget som er gjort her, er sjølsagt ikke dekkende for hele programmets virksomhet. Vi har lagt vekt på å vise frem resultater fra noen av de større prosjektene samt sørge for at sentrale debatter eller tema er dekket. Bidragsyterne består både av forholdsvis ferske og mer erfarne forskere, og de skriver fra prosjekter som har ulik faglig og geografisk forankring. Felles for dem er at de på ulikt vis sirkler inn fenomen som er sentrale i norsk og internasjonal kjønnsforskning.

Ann Therese Lotherington spør i sin artikkel hvor det blir av mangfoldet i fortellingene om det likestilte Norge. Hun drøfter norske likestillingspraksiser med utgangspunkt i en undersøkelse av russisk-norske kvinner som er gift med majoritetsnordmenn. Ekteskapsmigrantene i hennes undersøkelse forteller hvordan likestillingsdiskursen er sentral i arbeidet med å skape norskhet. Representasjonene av Norge og norsk kultur handler om likhet der kjønnslikestilling er en viktig ingrediens, men hva forsvinner i fortellingen om Likestillingslandet?

Stina Hansteen Solhøy berører de samme spørsmålene i sin artikkel. Her er religionsfrihet innfallsvinkelen. Hun diskuterer de religiøse unntaksbestemmelsene i den norske Likestillingsloven og i Arbeidsmiljøloven. Solhøy stiller seg skeptisk til argumentasjonen som ligger bak dagens unntaksbestemmelser og viser hvordan lovbeskyttet diskriminering er problematisk. Begge artiklene er koblet til pågående internasjonale debatter om flerkulturalitet og feminisme og belyser disse spørsmålene ut fra norske likestillingspraksiser i majoritets- og minoritetsrelasjoner.

Likestilling tematiseres også i Trine Annfelts studie av norske familiepolitiske dokumenter fra de siste 50 årene. I artikkelen analyserer hun fram ulike forståelser eller representasjoner av hva en far er og belyser hvordan representasjonene varierer over tid. Hun viser hvordan heteronormerende diskurser og likestillingsideologi konfronteres i dokumentene samt hvordan biologistiske argumenter i stadig større grad vinner fram.

Fokuset på maskulinitet tas opp igjen i kommentarartikkelen til Thomas Johansson, programstyrets svenske medlem, i hans drøfting av det moderne faderskapet og skandinaviske fedre.

Christine Hamm vender på sin side blikket mot moderskap og moderskapets ulike spenninger. I hennes artikkel er Trude Marsteins Plutselig høre noen åpne en dør fra 2000 gjenstand for kritisk drøfting. Feminismens moderskapsdiskurser har til dels vært unyansert forherligende, negative eller moraliserende, og Hamm viser hvordan Marsteins roman blir til en urovekkende fortelling om moderskap nettopp fordi den ikke gir en entydig beskrivelse av det å være mor. Litterære tekster som synliggjør spenninger og disharmoni knyttet til moderskap, kan gi oss bedre bilder av moderskap, noe Hamm argumenterer som nødvendig for en videre utvikling av teorier om kjønn.

Videreutvikling av kjønnsteori tematiseres også i en tredje kommentarartikkel, som handler om prostitusjonsforskning og menn. Her drøfter May-Len Skilbrei og Astrid Renland hva et mer eksplisitt fokus på menn som kjøpere og selgere av sex kan bidra med i feministisk teoriutvikling. Feministisk teori, og særlig inspirasjon fra queer-perspektiver og den nord-amerikanske Judith Butlers arbeider, er og har vært sentralt i forskning om seksualitetskategorier og -praksiser. I forrige nummer av tidsskriftet (nr. 4/07) ble et av programmets seksualitetforskningsprosjekt presentert i en artikkel av Agnes Bolsø. I denne utgaven tar Bolsø opp tråden i et debattinnlegg hvor hun imøtegår påstanden om at queerforskningen lider av et overoptimistisk grunnsyn.

Et grunnleggende spørsmål i feministisk teori så vel som i politikk er spørsmålet om hvordan endring skapes. Og ikke hvilken som helst endring, men endring i retning av kjønnsrettferdighet. I lys av pågående kritiske debatter knyttet til fleksibilitet, mangfold, skeive perspektiver og det flerkulturelle vil jeg som avrunding trekke fram et tilsynelatende gammelt og beskjedent, men etter min oppfatning høyst aktuelt spørsmål for kjønnsforskningen. Hvordan kan vi hindre at ulikhet blir til urettferdighet?

Anne-Jorunn Berg
gjesteredaktør

 

Publisert: 09.04.2008
© KILDEN. Nettpresentasjon av forskningsprogrammet
Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring 2001—2007
utarbeidet av KILDEN for Norges forskningsråd.
KILDEN
Forskningsrådet