kjonnsforskning.no

Prosjektleder

Unni Langås, professor, Universitetet i Agder

Søk på nettstedet hos Google

Visjon, situasjon, utfordring. Likestilling og barnelovgivning i Norge

Type prosjekt:
forskerprosjekt
Tidsperiode:
2006–2007
Støttebeløp:
703.000

Samarbeidspartnere

Samarbeidspartner:
Prosjektet inngår i forskningsprosjektet «Forskjellige familier» ved Universitetet i Agder under ledelse av professor Unni Langås
Nettsted:

Finnes det formell likestilling i Norge? Legger barnelovgivningen noen føringer for mødres og fedres prioriteringer med hensyn til omsorg og arbeid? Dette prosjektet svarer «nei» på det første og «ja, til en viss grad» på det andre spørsmålet.

Selv om rettsutviklingen går mot større likebehandling av kjønnene, er det ennå ikke like plikter og rettigheter for menn og kvinner på alle rettsområder. Indirekte diskriminering finner vi blant annet i folketrygdlovens kriterier for å oppnå en del viktige ytelser til livsopphold, som dagpenger under arbeidsledighet, sykepenger og tilleggspensjon. Her spiller den tidligere arbeidslivstilknytningen en stor rolle, noe som favoriserer et tradisjonelt mannlig livsmønster. Direkte diskriminering finner vi blant annet i folketrygdlovens regler for opptjening av foreldrepenger og uttak av foreldrepermisjon, i barnelovens regler om foreldreansvar og i vernepliktsloven. Her er det menn som kommer dårligst ut.

Lovgivningsprosesser er en type idedrama, hvor ulike idealer, oppfatninger og forventninger til loven konfronteres med hverandre. Selve lovteksten er resultatet av denne striden. I barnelovgivningen, som her også inkluderer relevante deler av folketrygdloven, finnes det idealer og prinsipper som «tøyer» lovverket i forskjellige retninger. De fem viktigste har forskeren kalt for «barnets beste» (barnets interesser skal veie tyngst i rettsavgjørelser), «det biologiske prinsipp» (såkalte sosiale foreldre får ikke juridiske rettigheter), «enige foreldre» (foreldrene kan selv bli enige om omsorgsordninger), «det likestilte foreldreskapet» (mødre og fedre skal ha like rettigheter og plikter) og «morens ‘rettigheter’» (mødre skal likevel ha visse privilegier). Disse står i et spenningsforhold til hverandre.

Hvordan slår så dette ut i praksis for det enkelte foreldrepar? Når det gjelder juridisk foreldreansvar, får ikke far det automatisk dersom han ikke er gift eller samboende. Far har heller ikke rett til engangsstønad (kvinner som ikke har rett til foreldrepenger, får utbetalt en engangsstønad). Når det gjelder foreldrepenger og permisjon, er fars rettigheter avhengig av mors arbeidssituasjon, men ikke motsatt. Reglene er designet slik, at det for mange familier ikke lønner seg å la far ta ut mer permisjon enn fedrekvoten, som for øvrig er langt kortere i Norge enn på Island. Også etter samlivsbrudd kan det være ulønnsomt å gi avkall på status som aleneforelder. Det kan dermed argumenteres for at lovgivningen til en viss grad legger «kjønnskonservative» føringer på foreldrenes prioriteringer med hensyn til omsorg og arbeid. Om man ønsker å styrke idealet om det likestilte foreldreskap, blir utfordringen for lovgiverne å gjøre det legitimt og attraktivt med mye omsorgsdeling.

Publisert: 15.04.2008
© KILDEN. Nettpresentasjon av forskningsprogrammet
Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring 2001—2007
utarbeidet av KILDEN for Norges forskningsråd.
KILDEN
Forskningsrådet