kjonnsforskning.no

Diskré unntaksmennesker

– Hvis min bok har en brodd, er det mot ideen om "den homofile frigjøringsfortellingen". Det er et typisk trekk ved historieframstillinger at et mørkt og dystert før blir satt opp mot et lyst og fint nå, sa antropolog Hans W. Kristiansen under lanseringen av boka Masker og motstand – Diskré homoliv i Norge 1920-1970.

Hans W. Kristiansen (foto: Beret Bråten).Hans W. Kristiansen (foto: Beret Bråten).

– Tittelen på boka er valgt for å understreke hovedbudskapet: at diskré livsformer også kan inneholde motstand mot heterokulturen. Tittelen er altså ikke fra masker til motstand – man hadde begge deler på en gang. Det er viktig å ikke underkjenne den prestasjonen som homofilt samliv i denne perioden representerer, påpekte Kristiansen.

Boka er basert på intervjuer med godt voksne og eldre homofile kvinner og menn, men mest menn, siden det var vanskelig å komme i kontakt med lesbiske kvinner over 60 år. I tillegg har et tjuetalls eldre heterofile kvinner og menn blitt intervjuet, for å få tak i historier om likekjønnspar fra deres barndom og ungdom.

Oppstart i 1920 er valgt først og fremst fordi det er så langt bak det er mulig å få tak i muntlige overleveringer i dag. Boka stopper ved den perioden hvor det politiske landskapet endret seg radikalt, og nevner for eksempel ikke Stonewall-opprøret i New York 1969, hvor homofile, lesbiske og transkjønnede gjorde motstand mot politiets jevnlige aksjoner mot deres møtesteder. Opprøret regnes som et vannskille for homobevegelsen internasjonalt. Kristiansen ønsker nettopp å gi et bilde av tida før dette.

En mørk og dyster fortid?

– Selv om vi nå har et åpnere samfunn, ser jeg også en mindre heldig effekt av opprørstiden, nemlig det ensidig negative bildet av dem som tidligere levde ut sitt kjærlighetsliv med diskresjon. Det er et typisk trekk ved historieframstillinger at et mørkt og dystert før blir satt opp mot et lyst og fint . I homohistorien betyr dette at alt som ikke var opprør, blir sett på som en del av undertrykkingen, sa forfatteren, som ønsker å fortelle et mer nyansert bilde av homofile "vennskap".

Kristiansen har tre hovedanskuelser i boka.

– For det første vil jeg løfte fram fortellinger om enkeltpersoner og par som har klart å skape seg et kjærlighetsliv i tida før det ble mulig å leve åpent som homofil, de som i en svensk boktittel ble kalt for "unntaksmennesker". Disse personene som har klart å leve ut sin kjærlighet til en person av samme kjønn er ikke nødvendigvis representative, men allikevel bevis på at det var mulig også i denne tidsperioden.

For det andre vil Kristiansen problematisere de negative oppfatningene av diskresjonskulturen fra perioden.

– Da kravet om åpenhet kom, ble det oppfattet som diskriminerende av mange eldre homofile. De kunne føle at begrepet "skaphomse" var nedverdigende, fortalte Kristiansen. Debatten ble preget av motsetningspar som åpen–skjult, men forskeren mener at den stilltiende godtakelsen man finner i tiden før, ikke står i så direkte motsetning til åpenhet som historieframstillingen gir inntrykk av.

– Er taushet alltid undertrykkende, eller kan det handle om stilltiende godkjennelse, og at folk beskyttet venner og naboer gjennom å holde kjeft? spurte Kristiansen retorisk.

– Det tredje punktet som har vært viktig for meg i arbeidet med denne boka er å synliggjøre og oppvurdere homobevegelsen på 1950- og 60-tallet. Her hadde vi oppstarten til det som ble Det norske forbundet av 1948, etter at man på 50-tallet løsrev seg fra det danske forbundet. I lys av flere "homoskandaler" i Sverige og Danmark valgte det norske forbundet diskresjonslinja, fortalte Kristiansen. Han mente at diskresjonslinja har blitt kritisert og latterliggjort i ettertiden, blant annet av Kim Friele. Kristiansen sa også at LLHs tidslinje over milepæler i Lesbe- og homsehistorien mangler en del viktige hendelser fra tiden før 1970.

Grunnlag for senere frigjøring

– Selv om man valgte diskresjonslinja, så ble mange av de endringene vi forbinder med 1970- og 80-tallet forberedt på 50- og 60-tallet, påpekte forskeren, som fortalte at da han intervjuet eldre homofile menn i forbindelse med sin doktoravhandling, var det stort sett bare de som hadde kontakt med Forbundet som hadde hatt lesbiske kvinner i sin bekjentskapskrets. Grunnlaget for en felles kamp ble altså lagt av Forbundet, som gikk aktivt inn for å rekruttere også kvinner som medlemmer.

I boka argumenterer Kristiansen også for at den kampen Forbundet allerede fra 1950-tallet av førte mot loven som kriminaliserte sex mellom menn, var viktig for den endelige fjerningen av paragraf 213 i 1972.

– Forbundet drev dessuten med informasjonsvirksomhet, blant annet gjennom leserbrev i avisene. Dette har i ettertid ikke blitt sett på som "gyldig" motstand fordi de ble skrevet under pseudonym, men kamuflasjen var ikke bare for å beskytte skribentene mot helt reelle farer som frykten for å miste jobben, men var også et strategisk verktøy for å skape følelsen av at dette var en folkemening, ikke bare noen få personer som skrev mange innlegg, påpeker forskeren.

Og sist, men ikke minst: noen homofile sto faktisk fram, som Arne Heli, som kom ut som homofil fra talerstolen i Studentersamfunnet i 1965 (riktignok under sitt alias Ivar Selholm).

Frodig seksualliv på landsbygda

Noe annet som er oppsiktsvekkende med Kristiansens bok er fortellingene om homofilt samliv i små bygdesamfunn. Framstillinger av homofilt liv fokuserer svært ofte på urbane strøk, og homofile fra bygda antas å flykte til byene for å kunne leve ut sitt seksualliv.

– Jeg var for eksempel svært overrasket over historiene om seksuelle relasjoner mellom unge tenåringer som jobbet som gjetere, fortalte Kristiansen. – En konservativ nostalgi har lagt lokk på disse fortellingene, når den rene bygda blir satt som motpol til den syndige byen. Eller også har urbanister satt bygdas trangsynthet opp mot byens frihet. 

Det finnes også fortellinger om mennesker som har levd som par i bygda – som Kari og Jorunn, som levde et langt liv sammen. Utad var historien at Jorunn var Karis tjenestepike. 

– Par som hadde tette familiebånd ser ut til å ha klart seg bra. Skandalehistoriene jeg har kommet borti handler oftest om innflyttere, fortalte forskeren, som ikke ønsker å romantisere tidligere tiders homoliv.

– Det jeg reagerer på er mangelen på aksept fra dagens ståsted, en anakronistisk moralisering hvor man omtaler folk som feige, eller latterliggjør det arbeidet Forbundet gjorde i de tidlige årene. Mange av mine informanter føler dessuten at de levde gode liv, og er takknemlige for den stilltiende aksepten de mottok fra familie og venner. Det er disse nyansene jeg ønsket å få fram, avsluttet Hans W. Kristiansen.

Publisert: 17.06.2008
© KILDEN. Nettpresentasjon av forskningsprogrammet
Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring 2001—2007
utarbeidet av KILDEN for Norges forskningsråd.
KILDEN
Forskningsrådet