kjonnsforskning.no

Ut av tellefella

Hvordan redde parforholdet fra den evige dragkampen om skittentøy og husvask? Helene Aarseth har studert hvordan par med «grådige jobber» og høye krav til likestilling bringer ny romantikk og magi inn i forholdet og familielivet.

– Et bygge- eller oppussingsprosjekt kan gi nytt liv til fellesskapet, en ny romantikk, sier sosiolog Helene Aarseth. (illustrasjon: iStockphoto)– Et bygge- eller oppussingsprosjekt kan gi nytt liv til fellesskapet, en ny romantikk, sier sosiolog Helene Aarseth. (illustrasjon: iStockphoto)

Ekteparet «Inger» og «Espen» har begge krevende, men interessante jobber, og de er skjønt enige om at hjem og familie er et felles ansvar. Hos dem er det ingen husmor som setter middagen på bordet og lager kos for hele familien. Husarbeidet må de ta ansvar for sammen, det er de enige om. Men arbeidsdelingen er vanskelig og skaper konflikter. Som «Espen» sier: «Det er en ganske emosjonell ting, for det kleber seg så mye til det.»  

«Inger» og «Espen» er ett av ni par som har vært informanter for sosiolog Helene Aarseths doktoravhandling Hjemskapingens moderne magi, der Aarseth spør seg hva som skjer når verken mor eller far tilpasser jobben etter familiens behov. 

– Den tradisjonelle kvinnelige hjemskaperen finnes ikke i de familiene jeg har undersøkt. Både mannen og kvinnen har jobber som krever mye og som betyr mye for dem, og ingen av dem er motivert for å ta denne rollen. Dermed må de finne på noe nytt, forteller Aarseth.

Simpelthen å dele plikter og ansvar i hjemmet i to, ser ikke ut til å fungere. Særlig for å få mennene på banen, og unngå at hjemskapingen blir mest kvinnenes ansvar, trengs en annen motivasjon enn strenge regnskap og protokollføring av utførte oppgaver, ifølge avhandlingen.

Plikt uten mening

«Espen» blåser for eksempel i brødsmulene som «Inger» irriterer seg over. Han vil helst bidra med større prosjekter, som når han med stor lyst kaster seg over grytene og lager spesielt god mat. «Inger» ser at «Espen»s prosjekter er av stor verdi for deres felles familieprosjekt. Han lager «god stemning hjemme». Men hvordan ta vare på hans motivasjon og samtidig få han til å ta en større del av de øvrige oppgavene?

– Når oppgavene bare blir sur plikt, blir hjemmet tømt for mening og magi, både for mennene og kvinnene. For mine informanter blir nøkkelen å organisere hjemskapingen på en måte som setter lyst og begjær i sentrum, sier Aarseth.

Teamarbeid gir ny motivasjon

«Inger» og «Espen» finner en slags løsning i å omdefinere arbeidsoppgavene:

«Det vi ble enige om, og som han synes var viktig, det var at en god del av det er sånn dagliglivets hæssel, det må vi prøve å definere som prosjekter! (…) et av de første prosjektene hvor vi da var – det var dette at vi skulle vaske ned kjøkkenet. Det har vi jo aldri gjort, altså jeg har da vaska litt av og til i skuffer og skap og sånn, altså det som er det verste, og det er jo sånn som han aldri har sett, ikke sant (…)» («Inger»)

– Flere av parene gjør som «Inger» og «Espen»: De innfører på mange måter arbeidslivets prosjekt- og teamarbeid til hjemmet. Dette er en annen – og kanskje mer motiverende – ramme for arbeidet enn likedelingens «her er din oppgave, sørg for å gjøre den», sier Aarseth.  

Etter hvert som han blir mer involvert i å holde kjøkkenet rent, begynner «Espen» til sin store overraskelse å irritere seg over brødsmulene han også. Han får større forståelse for posisjonen «Inger» til nå har hatt, og likestillingen dem i mellom har sånn sett kommet et skritt videre.

Matens estetikk

Helene Aarseth (foto: Kristin Engh Førde)Helene Aarseth (foto: Kristin Engh Førde)

Flere av parene er, som «Espen», opptatt av mat. «Lene» og «Eirik» bruker mye tid på matlaging, leser kokebøker, planlegger måltider og handler inn mat sammen. De er opptatt av at maten skal lages fra bunnen av og at den skal være variert. Middagen skal være en ramme for en daglig samling av familien, der de kan ha «de gode samtalene». Selv om «Eirik» ser en viss fare for at matprosjektet tar helt overhånd, anser han det å bruke tid på maten som en måte å skape mening i hjemmelivet. Som han sier: «Skal du kjøpe ferdig mat og få andre til å vaske klærne dine og – da blir det jo sånn – hva skal du til slutt gjøre hjemme, og hvorfor er du hjemme, liksom?»

– Disse parene stiller høye krav til seg selv, og velger ikke enkle løsninger, som for eksempel å skaffe hjelp i huset. De er opptatt av selvutvikling, selvrealisering og estetisk selvutfoldelse, også når det kommer til hjemskaping. Iblant framstår dette ønsket nærmest som en kroppslig tvang til alltid å optimalisere, sier Aarseth.

Her skal vi bygge

Betydningen av å ha prosjekter sammen kom ikke bare til uttrykk i måtene parene organiserte husarbeidet på. Nesten alle parene var i gang med, eller hadde nylig avsluttet et større bygge- eller oppussingsprosjekt.

– Det kan se ut som slike prosjekter er noe parene går inn i for å unngå at hjemmelivet blir for preget av konflikter og forhandlinger, og hjemmet og parforholdet blir noe man søker seg unna, sier Aarseth. «Jan» beskriver denne tilstanden slik:

«Når du har to stykker som jobber så mye, og du i tillegg har familie og får på en måte enda mindre tid til å snakke sammen, så blir det i perioder sånn at du fungerer som et andelslag. «Du gjør det», «jeg gjør det» – veldig sånn praktisk retta, veldig lite sånn par.»

– Et bygge- eller oppussingsprosjekt kan gi nytt liv til fellesskapet, en ny romantikk, sier Aarseth.

Kan sement være romantisk?

«Inger» og «Espen» har for eksempel bygd ut hytta si på fjellet, og de er opptatt av å gjøre så mye som mulig med egne hender. En helg bærer de fem og et halvt tonn med stein og sement til hytta. «Espen» beskriver det som en romantisk opplevelse, ikke helt forskjellig fra mer typiske paraktiviteter, som å ta en flaske vin eller et bad sammen.

«(…) Det er litt som å være kjærester det og, skjønner du, for det er å være litt fysisk, og man ler av andre ting, og det skjer andre greier. (…) jeg tror det har noe av de samme ingrediensene i seg, faktisk, jeg tror det altså, og så den fornøydheten over å ha gjort noe sammen, da.»   

– Det er noe «Markens grøde»-aktig over romantikken her, kommenterer Aarseth. 

– Parforholdet blir viktig som arbeidsfellesskap, men uten den tradisjonelle kjønnede arbeidsdelingen forsørger–hjemskaper, der den romantiske kjærligheten legitimerer et temmelig skeivt maktforhold. På mange måter minner disse parene mer om bondesamfunnets arbeidsfellesskap der paret jobber sammen.

Rotnorsk

Fellesprosjektene og gjeninnføringen av arbeidsfellesskapet er elementer ved det Aarseth kaller en ny «romantisk revolusjon». At denne romantikken knyttes til kroppslig slit, er antakelig et særnorsk fenomen, tror Aarseth. Det ser ut som disse moderne likestilte parene aktiverer dype meningsspor i norsk kultur når de skal skape nye former for mening i familien.

– Jeg vil gjette på at tilsvarende par i London eller Paris velger andre arenaer for å dyrke parforholdet som fellesskap, som kultur eller mat. At parene jeg har snakket med velger seg bygging med egne hender forteller noe om hvor sterk denne tradisjonen er i norsk kultur. Selv om de nok er litt ekstreme i sin opptatthet av bygging, ombygging og oppussing, forteller statistikken oss at disse tingene er veldig viktige for nordmenn generelt. Dette blir vanligvis forklart med den store velstandsøkningen, men årsaken til at det er akkurat her vi velger å bruke pengene våre, tror jeg ligger i dype meningsstrukturer i kulturen, sier Aarseth.

Fortropp eller utdøende rase?

Alle Aarseths informanter har høyere utdannelse, og jobber i kunnskapsintensive, fleksible jobber. De er bosatt i Oslo og har norsk etnisk bakgrunn. Det dreier seg med andre ord om en bestemt gruppe hvor begge har krevende jobber, og det er nettopp kombinasjonen av forførende jobber og likestilling som presser fram de nye mønstrene. Aarseth understreker at det derfor er vanskelig å generalisere på grunnlag av materialet hun har samlet inn. 

– Min undersøkelse sier lite om hvordan det står til med likestilling, hjemskaping og romantikk i den norske befolkningen generelt, sier Aarseth.

– Det studien viser, er at det er fullt mulig å kombinere to krevende jobber og familieliv uten at familien tappes for mening. Men om det jeg finner i disse parene vil bli et mer utbredt mønster i en raskt økende gruppe mennesker med høyere utdanning, avhenger av hvilke føringer som legges i arbeidslivet og i familiepolitikken.

– Et minst like sannsynlig scenario er jo at tjenerskapet gjeninnføres som løsning på problemene som oppstår når menn og kvinner er like involvert i jobben. Hvis forholdene legges til rette og det blir mer legitimt å skaffe betalt hjelp i hjemmet, tror jeg mine informanter er en utdøende rase.

Omtalte forskere

Omtalte prosjekter

Omtalte publikasjoner

Publisert: 06.05.2008
© KILDEN. Nettpresentasjon av forskningsprogrammet
Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring 2001—2007
utarbeidet av KILDEN for Norges forskningsråd.
KILDEN
Forskningsrådet