kjonnsforskning.no

Rekdal om Moi og Rekdal

Elin Havelin Rekdal var på jakt etter tema å skrive hovedoppgave om. Øynene falt på en bok utstilt på Sunndalsøra bibliotek: "Hva er en kvinne?" av Toril Moi. Er det virkelig noen som har svaret på det spørsmålet, tenkte Rekdal. Nå tar hun doktorgraden på Toril Moi og hennes bøker.

Elin Havelin Rekdal. (foto:Beret Bråten)Elin Havelin Rekdal. (foto:Beret Bråten)

Tilbake til biblioteket på Sunndalsøra: – Jeg visste at Toril Moi var den norske litteraturviteren og kjønnsforskeren som virkelig hadde gjort internasjonal karriere, sier Rekdal. – Jeg fikk en ide; gikk det an å gjøre en litteraturvitenskapelig hovedoppgave, ikke om en roman, men om en teoretisk tekst? Om noe av det Toril Moi hadde skrevet? Det var mulig, om enn ikke enkelt.

Teori lagt på teori

Elin Rekdal ville kort og godt bruke skjønnlitterære analyseverktøy fra litteraturvitenskap, på en teoretisk tekst skrevet av en litteraturviter. – Mitt utgangspunkt var at også en fagtekst er en kreativ, skapt tekst. I en teoribok er det, som i en roman eller novelle, en form for fortelling som formidles, sier Rekdal. Hun valgte ”I am a Woman” fra boka ”What is a Woman? And Other Essays”, som kom på engelsk i 1999. – Jeg ville undersøke hvordan Moi skriver teori i denne teksten, forteller Rekdal. – For selv om dette er en faglig tekst, legger den fram sin fortelling om en teori.

Det gjør Moi både gjennom selvbiografiske fortellinger, personlige betraktninger og rene teoretiske utlegninger. Og Rekdal studerer hennes bruk av litterære og retoriske virkemidler: tekstlige bilder, språk, stil og fortellerstemmer. I tillegg undersøker hun essayets utenomtekstlige forbindelser, det vil si referanser og henvisninger til andre tekster, da særlig den hyppige bruken av Simone de Beauvoirs ”Det annet kjønn” (1948).

Rekdal er opptatt av at det ikke nødvendigvis går en rett linje fra forfatters intensjon til teksten. – Toril Mois tekster har sin egen stemme, og hun refererer ofte til eget liv. Likevel bør ikke fortelleren i teksten kobles direkte til forfatteren av teksten. For ved å skille disse to åpnes nye muligheter for å innta en mer diskuterende posisjon til teksten, mener Rekdal.

– Du slipper litt fri fra begrensingene som ligger i at det kan jeg ikke si om Moi, for det vet jeg jo ikke om er riktig. Du får litt mer makt over teksten, og det blir mulig å få fram flere lag i den. Det gir mulighet til å påpeke ting forfatter ikke ser sjøl. Det gir rom for kritikk.

Da, blir det spennende

Norsk utgave av Toril MoiNorsk utgave av Toril Moi's: "Jeg er en kvinne".

I ”I am a Woman” diskuterer Toril Moi om og hvordan hun som kvinne, kan skrive om teori på en måte som ikke virker fremmedgjørende på henne selv og andre, og som ikke bygger opp under patriarkatet. Moi argumenterer mot en tekst skrevet av en annen kvinnelige litteraturviter, som mener løsningen er å helt holde seg borte fra teoriskriving.

Moi argumenterer for å kombinere det personlige og det teoretiske, og gjør dette selv i teksten. – Et retorisk grep Moi benytter, er å etablere et sterkt og selvbevisst subjekt allerede i starten, gjennom fortelleren i teksten. Slik opprettes kontakt og nærhet til leseren. Fortellingene om personlige opplevelser gjør dette til en historie å tro på. Dessuten fungerer nærheten til Simone de Beauvoirs tekster, kombinert med en nærhet basert på identifikasjon mellom forteller og Beauvoir, nesten som et skjold mot mulige opponenter, sier Rekdal.

– Men, understreker hun, både det jeg gjør nå i avhandlingen min, og det jeg gjorde i hovedoppgaven er mine analyser, mine litteraturvitenskapelige tekster. De representerer en måte å se det på. Som litteraturviter er det min ambisjon å åpne opp teksten, presentere min forståelse av den så overbevisende som mulig – for å få andre til å se teksten på nye måter. Min tekst skal helst være like interessant som teksten jeg skriver om. Da, blir det spennende.

Olje og balletikette

Så langt Rekdal om Moi. Heretter skal denne teksten først og fremst handle om Elin Rekdal selv. Hun er født i Trondheim to tiår etter Moi, i 1972, ved inngangen til kvinnetiåret. Tiåret resulterte blant annet i atskillige kampanjer for å få unge jenter til å bryte med tradisjoner og velge annerledes. Et budskap Elin Rekdal ble solid eksponert for. – Jeg var ikke så voldsomt politisk bevisst, og hadde ikke noe særlig fokus på kjønn, men budskapet om at ”jenter kan og vil” og at vi burde ville naturfag, festet seg, sier Rekdal. Så det ble naturfaglinja på videregående skole. – Jeg synets det var kult å ta den linja, for jeg ville ikke være dårligere enn gutta, forteller hun. Meningen var å bli oljeingeniør.

Elin Rekdal fant WomenElin Rekdal fant Women's Studies i USA. (foto: Beret Bråten)

Men først tilbrakte hun ett år på college i staten Illinois i USA, med stipend fra Norge-Amerika foreningen. Fysikk, kjemi og matte ble erstattet av kunsthistorie, musikk, tekstildesign og Women’s Studies. – Jeg ante ikke at et fag som Women’s Studies eksisterte, sier Rekdal. Som i løpet av ett år lærte om både omskjæring, tvangsekteskap og dobbel undertrykking i et multikulturelt USA. Amerikansk college representerte et første møte med kvinneforskning, men også rigide regler for hvordan gutter og jenter skulle være. Som at en kvinne burde forvente at mannen holdt bildøra åpen for henne, og at han skulle invitere henne med på skoleball. Hvis ikke han inviterte, måtte hun holde seg hjemme. – Jeg tenkte at de amerikanske jentene levde på en illusjon om at de var likestilte, når de lot han åpne bildøra for seg, betale maten og invitere seg med på ball. For dette systemet hadde selvsagt innbakt en klar forventning om gjengjeldelse, og fremsto som gammeldags. Det var et misforhold mellom mye av det moderne jeg møtte i det amerikanske samfunnet, og synet på kjønnsroller – som var både tradisjonelt og fasttømra, påpeker Rekdal. Sammen med skandinaviske studiekamerater gjorde hun opprør mot den rådende balletikette: Dansker, svensker og nordmenn dro på ball sammen – ikke som par, men som gjeng.

Fra fornuft til en annen type fornuft

Etter det hun betegner som et friår i USA, kom Elin Rekdal tilbake til Trondheim. Målet om å bli oljeingeniør skulle realiseres. Søknaden til Norges Tekniske Høgskole (NTH) ble sendt og akseptert. Men et par dager før immatrikulering og semesterstart ombestemte hun seg. Det ble aldri NTH, olje og Nordsjøen. – Jeg kjente bare at dette ble helt feil. Visst likte jeg matte, kjemi og fysikk, det var gøy! Men så hadde jeg i løpet av friåret også funnet andre fag, som utfordret meg intellektuelt på andre måter, sier Rekdal, og legger til: – Dette var imidlertid ikke orda jeg brukte om det den gangen. Da handlet det mer om at jeg ville slutte å gjøre ”fornuftige” valg, og heller tenke nøyere gjennom hva jeg egentlig ville.

Når man skal tenke gjennom hva man egentlig vil, er ex.phil, en grei løsning. Ved siden av jobbet Rekdal med hjelpemidler til blinde og synshemmede. Deretter ble det sosialantropologi. Hvor hun kjapt konstaterte at hun ikke passet. I desperat jakt på noe som passet, ble det litteraturvitenskap. – Jeg er en litteraturperson som alltid har lest og skrevet masse, sier Rekdal. – Å ha verdenslitteraturen på pensum, framsto som ren luksus. Dessuten liker jeg analyse: å tenke rundt en tekst. Jeg leste tidlig en del psykoanalyse, og er opptatt av tolkning og fortolkning. Selv om mye litteraturvitenskap kan være nokså abstrakt, vanskelig tilgjengelig og grenser til filosofi, liker jeg det også. Det er tiltalende å tenke på et mer overordnet plan.

En student var i ferd med å finne sin rette hylle i den akademiske verden. Skjønt ikke helt.

Fordi hun var så pen

Antakelige var det Women’s Studies og Illinois som hadde skylda: Den ferske grunnfagsstudenten begynte å leite etter litteratur med kvinneperspektiv på pensumlista – og fant: nesten ingenting. Så da de kunne velge fritt, ble det Virgina Woolf og To the Lighthouse. Likevel var det ikke den som gjorde mest inntrykk i løpet av året på litteraturvitenskap. Det var forelesningen om strukturalismen. – Vi hadde kommet til Julia Kristeva og hennes teorier, og det første han som foreleste sa var omtrent som følger: ”Det er ikke til å legge skjul på at hun nok gjorde det så bra i det lingvistiske miljø i Paris fordi hun var så pen”. Han uttrykte seg helt sikkert bare klønete. Men det triste er jo at en god del studenter nok husker Kristeva som hun som var så pen. Og Kristeva var den eneste kvinnen blant alle teoretikerne vi gjennomgikk, sier Rekdal.

Rekdal dro videre til kunsthistorie i Bergen og fjernstudier i feministisk litteraturteori i Trondheim. Det ble mellomfagsoppgave om feministisk poststrukturalisme og kunst. – For i poststrukturalismen er det mulig å stille spørsmål ved både produksjon av meninger og makt som universelle og enhetlige størrelser, og ved andre begrep som blir betraktet som naturlige, absolutte og ahistoriske. Kjønn for eksempel, sier hun.

Feministisk teori og jordledning

Er ikke litteraturvitenskap og kunsthistorie svært teoretisk, kun opptatt av teksten eller kunstverket og ikke samfunnet den er del av? – I norsk litteraturvitenskap har det de siste tiårene vært en sterk tendens til å se teksten som en virkelighet i seg sjøl, uten at den nødvendigvis knyttes til den verden og det samfunn den er en del av. Å kontekstualisere er ikke noe man har skullet gjøre i norsk litteraturvitenskap de siste tiårene. Moi er en av de som våger det, forklarer Rekdal. Hun mener behovet for å frigjøre seg fra samfunnet teksten ble til i, oppsto som en reaksjon mot å se teksten som et speil av forfatterens sinn og samtid. – Så kan man innvende at litteraturvitenskapen av og til beveger seg mot den motsatte ytterligheten. For en tekst er alltid skrevet i et samfunn, i en tid og av et menneske. Det som gjorde at jeg ikke forsvant inn i en kontekstløs analysetradisjon var interessen for feministisk teori. Den er jo grunnlagt i en politisk virkelighet – så med feministisk teori som verktøy, er det vanskelig å miste konteksten, understreker hun.

Overgang fra bokanalyse til boksalg

Så ble det hovedoppgave om Moi. Det var mulig, men ikke uten kamp. – Jeg hadde en veileder som jeg bytta ut, fordi han ikke tok prosjektet mitt alvorlig, fastslår hun.

Tur-retur akademia. (foto:Beret Bråten)Tur-retur akademia. (foto:Beret Bråten)

Kanskje var det slitet med å nå gjennom med at feministisk teori kan ha noe for seg? Rekdal var i alle fall, etter ferdiggjort hovedoppgave, bestemt på å ikke forbli i akademia. Hun meldte overgang først til bokhandel, så til forlagsvirksomhet, og ble markeds- og informasjonskonsulent i Tiden Norsk Forlag. I 2 år jobbet hun med å få oss til å kjøpe bøker, ikke ved å analysere tekstene og invitere oss inn i dem, men ved å få aviser og blader til å dekke forlagets utgivelser. I løpet av denne tiden bestemte hun seg for retur til akademia. På andre forsøk ble det klaff med doktorgradssøknad.

Arbeidet med doktorgradsavhandlingen er del av prosjektet ”Når heteronormativiteten må forklare seg” ved NTNU, finansiert av Kjønnforskningsprogrammet i Norges forskningsråd.

Makt

Toril Moi, den internasjonalt anerkjente professoren, må nå finne seg i å bli gått nærmere etter i sømmene av en tjue år yngre stipendiat. Så er spørsmålet: hvordan nærmer man seg en autoritet som Moi?

Rekdal er klar over at hennes måte å lese Moi på gir en viss form for makt. For når man går løs på retorikk og språk, blottlegges også taktikk. – Samtidig er det ikke noe poeng for meg å være kritisk bare for å være kritisk. Jeg vil være konstruktiv. Jeg ville ikke jobba med Toril Moi sine tekster hvis jeg ikke likte dem. Det finnes sikkert litteraturvitere som går løs på tekster de ikke føler at gir dem så mye, men jeg er ikke en slik litteraturviter. Man kan godt ha et ideal om objektiv vitenskap. Men det blir feil å ikke innrømme at man som vitenskapsperson blir påvirka av tekstene man leser, fastslår Rekdal.

Hun er ikke redd for påvirkning, ikke fra Mois tekster og ikke fra Moi selv. Nylig har hun tilbrakt et halvt år ved Duke University i North-Carolina, USA. Universitetet der Moi jobber og underviser. I et halvt år har hun deltatt på Mois forelesninger. Rekdal har sittet i auditoriet time etter time, og hørt henne formidle hvordan hun ser og forstår ting. Skaper ikke det en nærhet til den man studerer som blir for stor? – Jeg tok inn det jeg hørte, men også det jeg så. Nå er jeg tilbake i Norge, og da konsentrerer jeg meg om tekstene hennes som teori – uten å trekke henne inn som person, sier stipendiaten. Men jeg er selvsagt hele tiden bevisst problemstillingen i forhold til nærhet.

Autoritetsredd?

Autoritetsredd? Ikke når det gjelder Moi-prosjektet. (foto:Beret Bråten)Autoritetsredd? Ikke når det gjelder Moi-prosjektet. (foto:Beret Bråten)

– Egentlig ser jeg på meg selv som en litt autoritetsredd person, påstår Elin Rekdal. Men når det gjelder prosjektet Toril Moi har hun lagt den angsten til side. Både i forhold til personen hun studerer, og i forhold til akademias standarder for hva som lønner seg. – Fra litteraturvitenskapelig hold er jeg blitt advart mot å gjøre noe på feministisk teori. Advarselen handlet om at man ville møte motstand, at det å velge feministisk teori var litt ”fishy”, ikke helt akseptert. Kjønnsforskningen er etablert som eget fag, samtidig blir det betraktet som litt ”på sida” å holde på med dette. Det forventes at du som kjønnsforsker holder deg oppdatert på hva som skjer teoretisk i faget ditt. Men det finnes ingen tilsvarende forventing om at litteraturvitere skal holde seg oppdatert på hva som skjer innen feministisk teori.

Feminisme vs vitenskap

Kanskje handler noe av det Rekdal beskriver som ”fishy” om oppfatningen av feministisk teori og kjønnsforskning som politisk, og dermed ikke vitenskapelig nok. – Det kleber nok til kjønnsforskningen at den er kvinnekamp ført inn i akademia, mener Rekdal. – Men en fascinasjon for et forskningsområde stammer fra en personlig interesse for problemstillinger innenfor feltet, uansett hvilket politisk ståsted man har. Det er naivt å tro at vitenskapelig aktivitet ikke har elementer av det personlige. Derfor er det heller ikke særlig vitenskapelig å avvise et helt forskningsfelt nettopp med det som argument.

Selv vil Elin Rekdal om et par år ha en PhD, en doktorgrad, i kjønnsforskning. De er det ikke mange av i landet. – Jeg er spent på om Norge er klar for en doktor i kjønnsforskning, sier hun. – Når man har en PhD er man en potensiell internasjonal eksportvare, og når jeg er i USA blir jeg begeistret over alle mulighetene jeg ser at ligger der innenfor kjønnsforskningen. Samtidig er jeg veldig glad i Norge og Europa. Når man har vært i USA en stund, kommer man til et punkt hvor det blir nok fastfood og dobbeltmoral.

Publisert: 05.11.2005
© KILDEN. Nettpresentasjon av forskningsprogrammet
Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring 2001—2007
utarbeidet av KILDEN for Norges forskningsråd.
KILDEN
Forskningsrådet