kjonnsforskning.no

Kan man være likestilt med hijab?

– Hijabdebatten kan tyde på at seksualitet oppfattes som vår tids sentrale likestillingsspørsmål, mens økonomi tillegges mindre betydning. Det sier Berit Gullikstad, som har analysert den store norske mediedebatten i kjølvannet av Frankrikes hijabforbud i 2003/2004.

– Skillelinjene i den store hijabdebatten gikk ikke etter vanlige mønstre. På begge sider av debatten fant vi både menn og kvinner, etnisk norske og etnisk andre, muslimer og ikke-muslimer og muslimske kvinner som ikke bruker hijab. Det var heller ingen markert skillelinje mellom høyre- og venstresida. Faktisk så man eksempler på at etnisk norske selverklærte likestillingsforkjempere plasserte seg på samme side som politikere på ytterste høyrefløy, noe som slett ikke er vanlig i norsk politikk.

Berit Gullikstad. (Foto: Kristin Engh Førde)Berit Gullikstad. (Foto: Kristin Engh Førde)

Det sier Berit Gullikstad, forsker ved Senter for kjønnsforskning ved NTNU. Gullikstad la fram sin analyse av hijabdebatten på konferansen Kjønnsforskning NÅ på samme universitet denne måneden. Hun har gått gjennom et stort utvalg avisoppslag, særlig fra perioden 1. januar til 1. april 2004, da debatten var på sitt mest intense.

Mange menn

– Hijabdebatten var også spesiell i det at det var svært mange menn som deltok. Det er ikke så vanlig i debatter rundt såkalte kvinnespørsmål, sier Gullikstad.

Hun har særlig vært opptatt av hvordan likestilling ble brukt som argument i debatten.

– Begge sider, både tilhengere og motstandere av et forbud mot hijab, argumenterte med hensynet til likestilling, i samme språk og med de samme elementene. Men ved nærmere ettersyn finner man at likestilling ble brukt i veldig mange forskjellige betydninger, uten at noen av debattantene definerte nærmere hva de la i begrepet, forklarer hun.  

Å bestemme selv

På begge sider ble det argumentert med likestilling i betydningen «rett til selvbestemmelse». Men hva betyr egentlig det?

– Tilhengerne av forbud hevdet gjerne at muslimske kvinner ble tvunget til å bruke hijab, og at et forbud ville sikre deres selvbestemmelsesrett. Motstanderne av et forbud mente derimot at hijabbrukerne måtte betraktes som selvstendig tenkende individer som gjorde egne valg, var troverdige og hadde krav på respekt. I tråd med denne tankegangen ville et forbud mot hijab være en innskrenking i kvinnenes rett til selvbestemmelse, sier Gullikstad.

Hijabdebatten viser tydelig at alle må forholde seg til en dominerende forestilling om at kjønnslikestilling er et sentralt kjennetegn ved «det norske», mener Gullikstad.

– Debatten handlet om kategoriseringer. Mens tilhengere av forbud automatisk oppfattet seg selv som «likestilte», ble hijabbrukende kvinner plassert i kategorien «undertrykt» og uten handlekraft. De argumenterte på sin side med at de også tilhørte kategorien «likestilt», blant annet gjennom å fokusere på at et forbud mot hijab i realiteten ville bety yrkesforbud. Det å bringe oppsigelsessaker inn for Likestillingsombudet vitner jo dessuten både om handlekraft og en klar bevissthet om likestillingsrettigheter, sier Gullikstad. 

Rett til arbeid

Rett til økonomisk uavhengighet er en rettighet som tradisjonelt har stått svært sterkt i den norske kvinne- og feministbevegelsen, og som har vært tett knyttet til begrepet likestilling. Gullikstad er forbauset over hvor lite oppmerksomhet dette temaet fikk i debatten, til tross for at det var oppsigelsen av Ambreen Pervez i A-møbler som virkelig satte i gang debatten i Norge.

– Mange innlegg fra folk som kalte seg feminister unnlot å ta opp spørsmålet om hvilke konsekvenser et hijabforbud ville få for muslimske kvinners økonomiske situasjon. Det får meg til å stille spørsmålet: Er ikke økonomisk uavhengighet lenger så sentralt for etnisk norske feminister? Hvorfor ikke, i så fall, spør Gullikstad, som har et mulig svar på lager:

– Hijabdebatten kan tyde på at det er seksualiteten likestillingskampen nå i første rekke står om.

Seksualitet = kvinnelighet

Seksualiteten var nemlig et kjernetema på begge sider i debatten, ifølge Gullikstad. Forbudssida argumenterte med at hijab er et redskap for uakseptabel kontroll med kvinners seksualitet, og følgelig undertrykkende.

Stemmer på den andre sida, ikke minst muslimske kvinner, hevdet tvert imot at denne kontrollen med seksualiteten fungerer frigjørende. Hijaben gjør at man blir sett som menneske, ikke først og fremst som seksualobjekt.

– Vi finner en tilsvarende forståelse av seksualitet igjen i debatten om norske ungjenters påkledning. For eksempel har det blitt foreslått forbud mot gjennomsiktige bukser og bare navler på ungdomskoler, både for å beskytte jentene og for at de mannlige lærerne skal slippe «å føle seg som kikkere».

– I disse argumentene settes det likhetstegn mellom seksualitet og kvinnelig hud, hår og kroppsformer. Og man tar for gitt at menn opplever begjær ved synet av denne kvinneligheten. Seksualitet blir dermed gjort til «natur», både når det gjelder kvinner og menn. Felles for argumentasjonen er også at menns seksualitet gjøres til noe utenfor deres kontroll, som kvinners klesdrakt må ta hensyn til, sier Gullikstad.

Hva er likestilt seksualitet?

Hennes analyse av uenigheten har avdekket at det dreier seg om hvordan seksualitet skal gjøres for å passe inn i kategorien «likestilt», hevder Gullikstad.

– Hvor tilgjengelig kan og må kvinnekroppen være for å være «likestilt», og samtidig «passe» eller «anstendig»? Hvor denne grensen skal trekkes, er en av kampene det sto om, sier hun.

– Det som jeg finner særlig interessant er at debatten om likestilling, med et unntak om kvinner i ledelse, nå ser ut å bli ført primært i debatter om «de andre». Og som analysen av hijab-debatten viser, så handler det om tema hvor det fortsatt er mye slagg igjen i vårt samfunn med hensyn til likestilling.

Publisert: 15.11.2007
© KILDEN. Nettpresentasjon av forskningsprogrammet
Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring 2001—2007
utarbeidet av KILDEN for Norges forskningsråd.
KILDEN
Forskningsrådet