kjonnsforskning.no

Den skrevne kroppen

Kroppens betydning i litteraturen står i fokus hos litteraturforskere ved Høgskolen i Agder. Unni Langås tar utgangspunkt i kroppen slik den omtales og framstilles i 1800-tallets norske litteratur, en periode preget av patriarkat og kjønn forstått som natur. Men diktere som Ibsen, Collett og Skram utfordrer sin samtids tankegang.

Unni Langås.Unni Langås.

– Kroppen som tema i litteraturen er nærmest et uuttømmelig tema. Du kan knapt åpne en bok uten å støte på en beskrivelse av en kropp, av en kroppsdel, av hvordan følelser blir formidlet gjennom kroppslige uttrykk, eller hvordan livsforståelse og verdensanskuelse kan uttrykkes gjennom kroppen. Likevel har det inntil nå vært lite litteraturvitenskapelig forskningslitteratur om akkurat dette temaet, i alle fall her i Norge, påpeker Unni Langås, professor i nordisk litteratur ved Høgskolen i Agder.

Historisk-filosofisk introduksjon

Første fase av forskningsprosjektet Kroppens betydning. Konstruksjoner av kjønn i nordisk litteratur ble avsluttet høsten 2005, blant annet med utgivelse av artikkelsamlingen Den litterære kroppen. Artikler om kropp og tekst fra Edda til i dag.

Artikkelsamlingen åpner med en historisk-filosofisk introduksjon til kroppen i tro og tanke, med innføringer i blant annet "den kristne kroppen", "den kartesianske kroppen", "den disiplinerte kroppen" og "den iscenesatte kroppen".

Den litterære kroppen, Unni Langås (red.)Den litterære kroppen, Unni Langås (red.)

– Det er Simone de Beauvoir som først gir kroppen et kjønn, med verket Det annet kjønn i 1949. Kjønnet hadde sjølsagt vært der hele tiden, men kroppen var før dette ikke teoretisert som kjønnet. Filosofene - det være seg Paulus, Descartes eller Freud – avkjønner kroppen, samtidig som de gjør den mannlige kroppen og seksualiteten til norm, sier Unni Langås.

Butler og Ibsen

– De siste tiårene er det Michel Foucault og Judith Butler som har vært de viktigste premissleverandørene til vår tids kjønns- og seksualitetsteoretiske tenkning, påpeker Langås.

Nettopp Judith Butler har vært en viktig inspirasjonskilde i Unni Langås' studier av blant annet Et dukkehjem av Henrik Ibsen.

– Dette stykket er skrevet i en periode hvor man hadde en ganske klar oppfatning av at kjønn i utgangspunktet hadde med natur å gjøre. En av de fremste filosofene på 1800-tallet i Norge var Marcus Monrad, som poengterte at kvinnen biologisk sett er forskjellig fra mannen, og at kvinnens natur er å føde barn. Derfor er hennes samfunnsmessig rolle å være underordnet mannen. Det er jo en tankegang som er helt ulogisk, for hvorfor skal det følge sosiale roller og maktstrukturer av at man av natur føder barn? Men denne tankegangen var altså veldig sterk på 1800-tallet, da Ibsen skrev sine skuespill, forteller Langås.

– Det interessante er imidlertid at Ibsen tenker annerledes. I hans stykker har kjønn sammenheng med hva vi gjør, ikke med hvem vi er. En årsak til det er at teatret var Ibsens form, og siden et skuespill består av handlinger og replikker, kan han ikke etablere og framføre en kjønnskonflikt uten å knytte den til handling og ord. Det er Noras brudd med kjønnskonvensjonene som skaper plottet i Et dukkehjem. Ibsen må med andre ord iscenesette henne som veldig kvinnelig, men samtidig må det kvinnelige være noe hun kan bryte med, ellers blir det ikke noe plott. Disse bruddene ser vi både når hun tar affære ved Helmers sykdom, og når hun til slutt forlater mann og barn. Det er her jeg mener at Butlers teorier kan bidra til å belyse Et dukkehjem, fordi Butler veldig tydelig sier at kjønn er noe man gjør, at kjønnet befinner seg i forhandlinger på et diskursivt plan,

"Kroppens betydning i norsk litteratur" av Unni Langås.

Unni Langås' forskningsbidrag til prosjektet Kroppens betydning er studier av norsk 1800-tallslitteratur. Denne forskningen er samlet i boka Kroppens betydning i norsk litteratur 1800-1900, som kom i 2004.

– Det er vel ingen periode i vår historie hvor kjønnspolariseringen har vært så sterk som på 1800-tallet. Det var et utpreget patriarkalsk samfunn, der kvinnens - i alle fall den borgerliges - plass var i hjemmet. Det er klart at dette preger den tidens litteratur, og forfattere som Henrik Ibsen og Christian Krogh går direkte inn i kjønnskonfliktene og diskuterer dem åpent.

Marmorskulpturen som motiv

Marmorskulpturen som motiv går som en rød tråd gjennom Langås' analyser. – Jeg ble inspirert av Karin Sanders’ bok Konturer, om skulpturer og dødsbilder i dansk gullalderdiktning. Her skriver hun blant annet om marmorskulpturer som et idealbilde av en perfekt kropp - en kropp uten hår, uten sår, nærmest gjennomsiktig. I 1830- og 1840-tallets danske dikning var marmorskulpturen, inspirert av antikkens idealer, et idealbilde for kroppen, spesielt kvinnekroppen. Men denne kroppen var først og fremst et bilde på noe overjordisk, oversanselig, noe åndelig, sier Langås. Hun gjenfinner også marmorkroppen i mye norsk litteratur skrevet på 1800-tallet.

Unni Langås viser hvordan romantiske forfatterne, som Welhaven, Wergeland og den tidlige Bjørnson, hadde noen veldige idealiseringer av kroppen, der kroppen ikke er en reell størrelse, men noe som peker ut over seg selv, noe overjordisk og oversanselig. Welhaven skildrer for eksempel i et brev til sin elskede Ida Kierulf hvordan de to sitter på en benk, og hvordan "jeg berører din arm og føler pulsen slå". – Pulsen og armen blir et bilde på hjertet, som igjen er et bilde på deres kjærlighet. Kroppen er i utgangspunktet konkret, men blir med en gang abstrahert. Et annet sted sier Welhaven: "jeg ser inn i dine øyne, og jeg ser din sjel". Det typiske for denne perioden er å beskrive en kropp som ikke er noe i seg selv, den skal bare vise ut over seg selv, til noe abstrakt, påpeker Langås.

Opprør mot marmorkvinnen

Camilla Collett ble selv omtalt som en skulptur, og hun hadde problemer med å forholde seg til idealene romantikken la opp til. – At hun ble omtalt som en skulptur, var nok ment som et kompliment, men Collett ville ikke være en marmorstatue. Romanen hennes, Amtmandens døtre, er på mange måter en bearbeidelse av klisjeaktige forestillinger om den rene, dydige og stumme kvinnen, mener Unni Langås.

– Om vi følger tanken om marmorstatuen videre, finner vi den igjen i romanen Fru Inez av Amalie Skram, fra tidlig på 1890-tallet. Seksualitet, og spesielt en veldig problematisk kvinnelig seksualitet, er ofte tema i Skrams bøker. I denne romanen handler det om frigiditet. Den frigide fru Inez skildres som en marmorstatue: kald, hvit, steril, og navnet hennes kan tolkes som "fru is". Dette er altså en helt annen marmorkvinne enn den idealiserte på 1830-tallet. Her har marmorkvinnen blitt et bilde på et kroppslig og seksuelt problem.

Kunsten og livet

Også i Ibsens skuespill Når vi døde vågner (1899) dukker marmorskulpturen opp som motiv. Her møter vi skulptøren Rubek, som ved å hugge i stein har forsøkt å formulere den kristne ideen om oppstandelse, i form av en naken kvinnekropp.

– Men så begynner denne marmorkvinnen å røre på seg. Modellen - Irene - kommer tilbake for å ta et oppgjør med Rubek, som valgte kunsten framfor livet, forteller Langås. – Det hadde vært en seksuell spenning mellom de to, men Rubek ville ikke røre Irene, for han tenkte og trodde at det ville ødelegge kunstverket. Når Irene kommer tilbake, som en slags "det fortrengtes tilbakekomst", må han innrømme at han har forandret på verket. Statuen er skjøvet mer og mer i bakgrunnen, og i forgrunnen har Rubek i stedet satt seg selv, en tenker, en mer individuell mann.

Langås mener Når vi døde vågner er Ibsens oppgjør med sitt eget liv, med forholdet mellom liv og kunst og de menneskene han måtte ha sviktet. – Men det er også en refleksjon over de kunstneriske representasjonsformene som har stått til rådighet gjennom århundret. I likhet med Amalie Skram viser han hvilke fatale følger det får når man behandler blant annet kjønn og seksualitet på den måten.

Videre forskning

Selv om første fase er avsluttet, fortsetter forskningsprosjektet om kroppen i litteraturen.

– Det har bygget seg opp et fagmiljø her ved Høgskolen i Agder, og mange litteraturforskere jobber med relaterte emner, så prosjektet har vist seg å ha stor elastisitet.

Ved siden av det litteraturvitenskapelige samarbeidet, er det også etablert et forskernettverk med tittelen "Kjønn, alder, familie" (KAF) ved Høgskolen i Agder. – Vi hadde et stort seminar i september som het "Kjønn på Sørlandet", som sprang ut av samarbeidet jeg har med Gunhild Hagestad, professor i sosiologi her ved HiA. Gjennom KAF-nettverket forsøker vi å utvikle tverrfaglige forskningsprosjekter med kjønn, alder og familie som tema. Vi har bl.a. etablert prosjektet Forskjellige familier. En undersøkelse av familieforståelser i lovtekster og litteratur. Prosjektet er delfinansiert av Norges forskningsråd og inneholder analyser av norsk barnelovgiving, norsk samtidslitteratur for voksne og bildebøker for barn.

Publisert: 06.01.2006
© KILDEN. Nettpresentasjon av forskningsprogrammet
Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring 2001—2007
utarbeidet av KILDEN for Norges forskningsråd.
KILDEN
Forskningsrådet