kjonnsforskning.no

Møte mellom forskning og homopolitikk

Mønsterhomoer, monsterhomoer og noen heteroer, satte hverandre stevne da kjønnsforskningen møtte homopolitikken. Blant spørsmålene som ble diskutert var: Hvem blir hørt og sett av forskere og politisk aktive, og med hvilken hensikt?

Heidi Eng. (foto:Nina Strand)Heidi Eng. (foto:Nina Strand)

De første forskerne som drev en type homoforskning, så homoseksualitet som en fysiologisk og/eller mental defekt med alvorlige sosialhygieniske konsekvenser. Hensikten var å finne en kur eller annen måte å håndtere det på.

Dagens homoforskning er dels opptatt av å synliggjøre og undersøke homofile og lesbiske liv og erfaringer, dels av å utfordre den heteroseksuelle normen. Forskningen har med andre ord gått fra å betrakte homoseksualitet som en defekt, til å utfordre heteroseksualiteten og be den forklare seg. Hvilke betydning har så kjønnsforskningen for homopolitikken – og omvendt?

Synliggjøring og aksept

På seminaret Homopolitikken møter kjønnsforskningen og omvendt, innledet Heidi Eng om kjønnsforskningen og forholdet til homoaktivisme. Eng er selv både forsker og post.doc på Senter for kvinne- og kjønnsforskning, og medlem av sentralstyret i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH).

– Homoforskningen som vokste fram i forlengelsen av 1970- og 80-tallets homokamp var opptatt av å synliggjøre lesbiske og homofiles liv og levekår. Slik forskning er som regel basert på klare kategorier basert på seksuell orientering. Fordelen med dette er at det synliggjør en definert kategori mennesker med politiske krav om å bli sett og behandlet som likeverdige i et samfunn. Ulempen er at det tegner et kunstig bilde av et ”vi” på den ene siden, og et "de andre" på den andre siden. Det skaper en oppfatning av avvikere kontra de normale, sa Eng.

Utfordring fra queer

Denne forståelsen og forskningen ble da også utfordret av queerbevegelsen – en ny generasjon aktivister i 1990-tallets USA. En generasjon som ikke følte seg hjemme i de rene kategoriene homofil, lesbisk, bifil eller heterofil – og som ville utfordre den heteroseksuelle normen og normaliteten. En aktivisme som også rommet de transseksuelle – og de som var litt det ene og litt det andre. Queer på norsk har blitt "skeiv". – Og med utgangspunkt i dette kan vi snakke om en seksuell vending i kjønnsforskningen. Der man er opptatt av hvordan den heteroseksuelle normen påvirker forståelsen av kjønn, av kvinner kontra menn, påpekte Eng.

– Queerforskningen spør hva som er så normalt med majoriteten. Den åpner for beskrivelser av mennesker og liv som ikke kjenner seg hjemme i de rene kategoriene kvinne og mann, homofil og heterofil, og den får fram de urene praksiser.

– Fordelen med de kjente kategoriene, med minoriteter kontra majoritet, er at dette representerer en enkel måte å se og forstå verden på, påpekte Eng. Ett eksempel er en konferanse hun nylig deltok på, der bl.a. folk fra helsevesenet var invitert for å få vite mest mulig om ”de homofile”, slik at de kan møte slike pasienter på best mulig måte. – Et slik prosjekt bidrar til synliggjøring, kanskje også til aksept, sa Eng. – Ulempen er denne delingen i "oss" og "de andre". Vil for eksempel sykepleierne og legene føle at de har bruk for kunnskapen fra en slik konferanse, dersom de ikke har noen homofile pasienter? Hjelper kunnskapen de fikk dem til å forstå mer av kjønn – til å problematisere hvordan for eksempel homofobi kan ramme alle uansett seksuell orientering?

– For homobevegelsen er politikk mer enn bare rettighetsarbeid. Det er også å arbeide for holdningsendring og antidiskrimineringsarbeid i samfunnet generelt. Derfor er det viktig å forholde seg til de som praktiserer "urent", de som ikke identifiserer seg som "rene homoseksuelle" – dette kan for eksempel være en heteroseksuelt gift mann som cruiser/har mannlige elskere. Jeg mener det er viktig å inkludere alle de som berøres av homoseksualitet i den politiske agendaen til LLH, og i forskningen på fenomenet homoseksualitet, sa Eng.

– Så er det ikke alltid like lett, påpekte Agnes Bolsø, sosiolog og forsker, å lage politikk ut av teori og studier av det uregjerlige og ustabile. – Men i kampen mot diskriminering er det viktig å åpne rommet for hvilke historier man kan fortelle om seg selv, og likevel fortsette å være verdige og kjønnete personer, sa hun.

Men hvor skeiv og uregjerlig går det an å være – dersom man ønsker politisk innflytelse?

Krever innflytelse normalitet?

En som har fått teste ut disse grensene, er Tiina Rosenberg, svensk teaterviter, queerforsker og inntil nylig medlem av styret i det politiske partiet Feministisk initiativ(FI). Hun kom til seminaret litt oppgitt, men mest sint. Som følge av sitt engasjement i FI, har Rosenberg de fem siste ukene vært gjennom et råkjør i den svenske offentligheten. Til Oslo var hun invitert for å snakke om identitet og politikk i neste tiår.

Tiina Rosenberg (Foto: FI)Tiina Rosenberg (Foto: FI)

Rosenberg innledet blant annet med å slå fast at en homo som ønsker å innflytelse i politikken, tydeligvis må være en tilpasset homo, en ordentlig og normal homoseksuell, en mønsterhomo – ikke det hun kalte en monsterhomo. Slik tolker hun i alle fall signalene i den svenske debatten.

– Når man skraper litt på overflaten og konfronterer den liksomfeministiske svenske staten, viser det seg nemlig at det man får servert, er ideer om likestilling. Og likestilling er jo så heteronormativt som det kan få bli, konstaterte hun. – Det er en måte å lappe sammen et system som likevel aldri kan være feministisk, og som aldri kan være bra for oss på den queere siden. Det man gjør er nemlig å gjøre livet utholdelig for heteroseksuelle par. Det vil si at mannen og kvinnen kan vaske opp og legge barna annenhver dag, men dette kan aldri bli noe annet enn heteronormativitet, slik jeg ser det.

– Ulike former for feminisme må få rom, både politisk og forskningmessig, understreket Rosenberg. – Og alle som har mulighet til å påvirke denne agendaen, har plikt til å jobbe for et prinsipp om sosial rettferdighet i politikken, og ikke bare som et mål for politikken.

Rosenberg understreket at for en queerteoretiker er kjønn og seksualitet alltid en og samme sak. Og at hun vil ha en interseksjonell form for både kjønnsforskning og politikk. Fremtiden handler, slik hun ser det, både om kampen mot sexisme, rasisme, homofobi, men også andre diskrimineringsformer sammen. – Jeg er tilhenger av koalisjoner, men jeg vil også advare mot utvanninger av politikken og det som er interseksjonalitetens bakside, nemlig overfladiskhet. Jeg hører av og til på presentasjoner av doktorgradsprosjekter, der alle perspektiver – klasse, etnisitet og seksualitet – skal med, og da er det ikke lenger snakk om interseksjonalitet. Alle disse områdene behøver sine spesialister, men disse spesialistene må kommunisere med hverandre – og vi må føre våre perspektiver sammen på en fruktbar og interessant måte.

Kun en måte å skaffe kunnskap på

Kjell Erik Øie har gjennom mange år jobbet som både aktivist og politiker. Han er kanskje det Rosenberg kaller en mønsterhomo; samboer, 2 barn – og med adgang til viktige talerstoler og maktpersoner. Fra og med denne uken møter han som vararepresentant på Stortinget for Oslo Arbeiderparti. I sitt innlegg understreket han at han har vært, og er, en hyppig bruker av det som kan kalles homoforskning – både levekårsundersøkelser og mer kvalitative studier.

– Kunnskap er viktig. Samtidig må man være klar over at forskning kun er en måte å skaffe kunnskap på. Kunnskap er alltid begrenset, den kan brukes og misbrukes, og er neppe objektiv eller formidles nøytralt, påpekte Øie.

Og heller ikke i dag er all homoforskning laget og formidlet i beste mening. På nettstedet homofili.com, laget av kristne ”som ønsker å vise at det finnes gode grunner for å holde fast på et klassisk bibelsk syn på homofilt samliv”, behandles og formidles forskning.

– Hvordan forholder vi oss til dette, spurte Øie. – Avviser vi bare alt direkte, eller tar vi sjansen på å gå inn i diskusjoner – også med forskning som lages og presenteres på denne måten. Våger vi for eksempel å ta diskusjoner om negative trekk ved homofile miljøer, spurte Kjell Erik Øie.

Publisert: 19.10.2005
© KILDEN. Nettpresentasjon av forskningsprogrammet
Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring 2001—2007
utarbeidet av KILDEN for Norges forskningsråd.
KILDEN
Forskningsrådet