kjonnsforskning.no

Noen er likere enn andre

Fra 1998 – 2003 bidro den norske stat gjennom Aetat helserekruttering til å hente sykepleiere fra land som Polen, Tyskland og Finland til Norge. Behovet var stort, men noen sykepleiere var mer ønsket enn andre. Susan Savides viser at de fleksible, de uten familie i Norge og de som er kulturelt mest like "oss", ble prioritert.

Susan Savides har skrevet hovedoppgave som rekruttering av polske og tyske sykepleiere til Norge. Foto: Beret BråtenSusan Savides har skrevet hovedoppgave som rekruttering av polske og tyske sykepleiere til Norge. Foto: Beret Bråten

– Noen er mer attraktive enn andre, fastslår hun. Susan Savides har i forbindelse med sin hovedoppgave i sosiologi, intervjuet 11 tyske og polske sykepleiere, hvorav fire tyske menn. I tillegg har hun gjort feltarbeid under rekrutteringsmøter Aetat helserekruttering holdt i Tyskland, intervjuet en del arbeidsgivere i Norge og ansatte i Aetat helserekruttering. Hun innledet på seminaret "Globalisation and migration" under konferansen Crossroads på Universitetet i Oslo, denne uken.

Omsorgskjeder

Savides bruker begrepet omsorgskjeder om migrasjon av omsorgspersonell fra ett land til et annet. I mange tilfeller er dette kjeder som strekker seg gjennom flere land. Omsorgskjedene fremmes av et samspill mellom "push" og "pull" -krefter, i henholdsvis sender og mottakerland. – I Norge var og er det mangel på helsepersonell, kombinert med en økonomisk situasjon som gjør det mulig å sette inn millionbeløp for å hente arbeidskraft utenfra. Land som spesielt Polen er på sin side preget av høy arbeidsledighet og usikkerhet i de offentlige velferdsordningene, sier Savides. Norge kan i tillegg friste med høyere lønninger og bedre arbeidsbetingelser. – Og den nye øst-vest situasjonen i Europa har eliminert barrierer som tidligere fantes mot utvandring. Polske og østtyske sykepleiere står i dag fritt til å søke lykken andre steder, sier Savides.

Rekrutteringsmøter og seleksjon

Aetat helserekruttering ble opprettet i 1998 for å rekruttere helsepersonell til Norge, i en tid med stor mangel på fagfolk. Enheten ble lagt ned i 2003, men de fem årene den virket, ble det holdt rekrutteringsmøter blant annet i Polen og Tyskland.

På rekrutteringsmøtene ble en og en kandidat intervjuet. – Gjennom intervjuene foregikk det en seleksjonsprosess, basert på en del kriterier, mener Savides. – To viktige kriterier var fleksibilitet og tilgjengelighet. Sykepleieren burde være villig til å flytte hvor som helst i Norge etter behov. Tilgjengelighet handlet om at han eller hun måtte være klar til å reise raskt. Dette med kultur er litt diffust, men det spiller inn, påpeker sosiologen og fortsetter: – Jo større "kulturell avstand" det er mellom mottaker og senderland, jo lenger ned på preferanselisten befinner sykepleieren seg. I tillegg spiller språklige kvalifikasjoner en stor rolle.

Sykepleiere som hadde familie å ta med til Norge ble ansett som mindre fleksible enn de uten. – I internasjonal forskningslitteratur beskrives ofte omsorgskjedene som et uttrykk for feminisering av migrasjon. Noe som i forhold til tidligere tiders migrasjon er en ny trend. Men min studie viser at omsorgskjedene samtidig gjennomgår maskulinitetsprosesser. For det er tradisjonelt maskuline og kjønnskonservative holdninger til fleksibilitet og tilgjengelighet som kommer til uttrykk i disse rekrutteringsprosessene, sier Savides.

De rådende fleksibilitetsoppfatningene førte til at mannlige sykepleiere var populære. – Single menn fra Tyskland var mest attraktive. De ble antatt å "gli inn i samfunnet". Ifølge arbeidsgiverne snakket de godt norsk, og den kulturelle avstanden mellom Norge og Tyskland er kortere enn den til Polen, fastslår Savides. Filippinene ble ansett som et ikke aktuelt rekrutteringsland av arbeidsgivere, noe som ble forklart med forstillinger om "kulturell avstand".

Komplekse klassereiser

Sykepleierne selv hadde også det Savides kaller maskulinitetsprosjekter. – Dette var særlig tilfelle for de mannlige pleierne fra Tyskland. De søkte seg gjerne etter hvert til mer administrative eller tekniske arbeidsformer som avdelingssykepleier, spesialsykepleier eller IT-arbeider, forteller hun. Til sammenligning ble de kvinnelige polske sykepleierne værende i sine omsorgsoppgaver. De jobbet tettere opp mot pasientene, både i helseforetak og på sykehjem. – Polske sykepleiere er ofte plassert inn i den mer kvinnedominerte lavstatusdelen av helsevesenet, nemlig på alders- og sykehjem, sier Savides.

De polske sykepleierne som kom i denne perioden måtte få arbeidstillatelse på lisens – siden Polen den gangen verken var medlem i EU, eller del av EØS-området. – Mange opplevde at deres status som sykepleiere ikke ble anerkjent fullt ut, sier Savides. Polske "Sabina" forteller at hun har gått fra å være en anerkjent "den dummeste på avdelingen" på et norsk sykehus. Selv om hun ble uteksaminert som en av de beste på språkkurset, er språk likevel en barriere som kommer på toppen av manglende anerkjennelse av den kompetansen hun har. "Tereza" er ytterligere degradert ved at hun mistet sin lisens som sykepleier. Nå jobber hun som hjelpepleier ved et alders- og sykehjem.

Likevel har de polske kvinnene høyere økonomisk status enn sine kolleger i Polen. – De er på ett vis degradert klassemessig, samtidig er de oppgradert ved at de tjener mer enn kvinner i hjemlandet, sier Savides. For de mannlige sykepleierne fra Tyskland er reisen til Norge en mer entydig opptur. – Mennene jeg har intervjuet er fra tidligere Øst-Tyskland. For dem var det et alternativ å dra til "vesttyske" områder. Men her mener de at de ville opplevd diskriminering, gjennom lavere lønn enn sine "vesttyske" kolleger. Å komme til Norge representerte en opptur i forhold til å bli degradert i eget land, mener sosiologstudenten.

Omsorg over distanse

Familiene til sykepleierne Savides har intervjuet, er blitt igjen i hjemlandene. Sykepleierne er fraværende sønner, døtre og mødre. – Det forsøker de å kompensere ved å utvikle relasjoner som overskrider de geografiske barrierene, forteller hun. "Thomas" mener han kan "overvinne distanser" ved hjelp av teknologi og moderne transport. – Sykepleierne er i stor grad preget av hendelser som er fjernt fra den lokale sammenheng de befinner seg i på jobb. De holder kontakt med slektninger og venner gjennom hyppige og lange telefonsamtaler – og via Internett. "Edith" følger opp moren ved jevnlig å høre hvordan det går med hennes dagligdagse rutiner og gjøremål, som legebesøk og annet. En annen hjelper foreldre og svigerforeldre med bedriftsregnskap og er en aktiv bruker av e-post. Flere sender penger hjem til foreldre, voksne barn eller andre familiemedlemmer. Men de er ikke der for dem.

– Og det er naturligvis ikke så lett for en polsk sykepleier i Norge å besøke en eldre mor som har fått influensa, eller en far som er dårlig til beins. De kan ikke besøke en søster eller bror etter en slitsom arbeidsdag, og i situasjoner hvor de selv behøver omsorg og støtte. Ofte jobber de mye overtid. Jevnlige hjemreiser forteller de først og fremst om knyttet til svært syke eller døende foreldre, sier sosiologistudenten, og fortsetter: – Når arbeidsgivere betrakter familie som "et problem" anerkjennes ikke familie som helsefremmende og som en ressurs for sykepleieren. Familiens behov for omsorg anerkjennes heller ikke. De kravene som stilles på vegne av pasienter i Norge kan gå på bekostning av mennesker og pasienter i sykepleiernes hjemland.

Høster av eget bistandsarbeid

Norge har inngått avtaler om institusjonssamarbeid med sikte på kompetansebygging både i flere såkalte utviklingsland og i land øst i Europa. Og i norsk bistandspolitikk finnes et mål om ikke å bidra til "hjerneflukt", fordi dette vil svekke formålet med bistanden. – Dette er mål som også er nedfelt i dokumenter om norsk arbeidskraftbehov og rekruttering fra utlandet, forteller Susan Savides.

Norge har bistått Polen med støtte til utdanning av helsepersonell, blant annet sykepleiere. – Norge bisto blant annet med moderniseringen av sykepleierutdanningen ved et universitet i Poznan. På et senere tidspunkt har Norge lagt rekrutteringsmøter blant annet til byen Poznan. Og en av sykepleierne jeg intervjuet tok mastergraden ved et universitet i denne byen. Norge har med andre ord aktivt hentet ut ressurser fra Polen, som i bistandsøyemed skulle komme Polen til gode. Jeg mener Norge selv har høstet frukter av sitt bistandsarbeid i Polen, understreker Savides.

Aetat helserekruttering finnes ikke lenger, men rekruttering av helsepersonell til Norge foregår fortsatt. – Private aktører er i dag på markedet, og det foregår rekruttering både i regi av arbeidsgiverne selv og gjennom private formidlingsbyrå. Så er spørsmålet hvordan private aktører forholder seg til tverrnasjonalt samarbeid og etiske vurderinger? Ett spørsmål er om sykepleierne fortsatt vil kunne få faste ansettelser, eller om det heretter først og fremst vil rekrutteres sykepleiere fra land som Polen til deltidsstillinger og vikariater, avslutter Susan Savides.

Publisert: 27.05.2005
© KILDEN. Nettpresentasjon av forskningsprogrammet
Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring 2001—2007
utarbeidet av KILDEN for Norges forskningsråd.
KILDEN
Forskningsrådet