kjonnsforskning.no

Avhengig av norsk ektemann

– I Norge er vi opptatt av at alle skal ha samme plikter og rettigheter, men gir vi alle like muligheter? spør Ann Therese Lotherington og Kjersti Fjørtoft. Statsviteren og filosofen studerer vilkårene for russiske kvinner som gifter seg med norske menn. De konstaterer at kvinnen gjøres avhengig av ektemannen, særlig i de første årene. Hva skjer da med hennes medborgerskap?

Ann Therese Lotherington har intervjuet russiske kvinner med norsk ektemann. <i>(foto: Beret Bråten)</i>Ann Therese Lotherington har intervjuet russiske kvinner med norsk ektemann. (foto: Beret Bråten)

Sosial og politisk teori knytter gjerne begrepet medborgerskap til formelle demokratiske rettigheter som stemmerett, organisasjonsfrihet og ytringsfrihet. I en slik forståelse påvirkes mulighetene til deltakelse blant annet av økonomiske ressurser. – Dette er imidlertid en oppfatning av medborgerskap som kritiseres av mange feminister, deriblant filosofen Martha Nussbaum, sier Fjørtoft. –Medborgerskap handler om mer enn plikter og rettigheter i forholdet mellom staten og individet, og mellom individer i det offentlig rom. For det er mye i det som tradisjonelt betraktes som den private sfære, som påvirker både evne og mulighet til medborgerskap. Fra et feministisk ståsted krever likeverdig medborgerskap rettferdighet både i det private rom og i det offentlige.

Individets muligheter

Martha Nussbaum løser forholdet mellom privat og offentlig ved å stille krav om at individet må ha visse muligheter. – Hun mener at rettferd og likeverd handler om mer enn fordeling av økonomiske ressurser. Tradisjoner, religion, familieliv, muligheter til utdanning og deltakelse, betyr minst like mye. Og det finnes, etter Nussbaums mening, en del universelle verdier, rettigheter og muligheter alle mennesker har krav på. Eksempler er rett til å bestemme over egen kropp og helse, vennskap, anerkjennelse, selvrespekt, tilhørighet og hvert enkelt individs anledning til å diskutere og avgjøre hva som er et godt liv for dem, sier Fjørtoft.

Ekteskapet som styringsinstrument

Brukes Nussbaums kriterier i forhold til norsk innvandringspolitikk, får politikken problemer. Individets muligheter må vike for statens styringsbehov. Fjørtoft og Lotherington studerer russiske kvinner i Norge. –Politisk sett er de ikke selvstendige individer, poengterer Lotherington.

Dersom du vil bosette deg i Norge, og ikke tilhører et land i EØS-området, har du følgende muligheter: å få flyktninge- eller asylstatus, bli invitert fordi du har en spesiell utdanning eller yrkeserfaring som Norge behøver, studere her – eller du kan få oppholdstillatelse gjennom familiegjenforening. Sistnevnte er den vanligste måten å få opphold på. –De fleste russiske kvinner i Norge har kommet på denne måten, forteller Lotherington. I 2002 giftet 435 russiske kvinner seg med norske menn. Til sammenligning var det bare fem russiske menn som giftet seg med norske kvinner. Ekteskap gir rett til opphold i landet, men ikke til et selvstendig liv.

Bofast og forsørget

– En russisk kvinne og norsk mann kan ikke velge å bli samboere. Hennes opphold i landet avhenger av ekteskapet med han. Først når de har vært gift i tre år, får hun opphold på sjølstendig grunnlag. Dersom han dør eller det ender med skilsmisse, må hun som hovedregel forlate landet. Og de to bo under samme tak. Dette må dokumenters skriftlig og bevitnes av to uavhengige vitner en gang pr. år, forteller Lotherington. Den inngiftede kvinnen forventes å bli forsørget av han, og har ingen sjølstendig rett til sosial støtte.

Flyktninger og asylsøkere har fra 1.januar 2005 plikt til å delta i et introduksjonsprogram med undervisning i norsk språk og samfunn/kultur. De som deltar mottar økonomisk støtte tilsvarende sosialhjelpssatsene. - Introduksjonskurset begrunnes med et ønske om å gi alle, uavhengig av bakgrunn og status, like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet, sier Fjørtoft. Men for de som kommer gjennom familiegjenforening, gjelder ikke dette opplegget, noe som har blitt kritisert. Regjeringen har derfor introdusert et tillegg i introduksjonsprogrammet. Alle voksne immigranter må nå delta i en form for språk og kulturopplæring. – Men antallet undervisningstimer er redusert fra 2000 til 300 for de som kommer gjennom familiegjenforening, forteller Lotherington. Noe som gjør at det fremdeles først og fremst er ektemannen som skal sørge for henne, lære henne språk og samfunnskunnskap. –Regjeringen vil åpenbart at alle skal gis muligheter til å klare seg på egenhånd, men så har de vel kommet til at 2000 undervisningstimer blir for dyrt å gi alle som kommer gjennom familiegjenforening, derfor firer de på prinsippene, mener Fjørtoft.

På verdigheten løs

Ann Therese Lotherington har gjort kvalitative intervjuer med en rekke russiske kvinner bosatt i Troms eller Finnmark. Alle har norsk mann. Hun mener treårsreglen og at det meste av integreringsarbeidet overlates til ektemannen, bryter med prinsippene for likeverdig medborgerskap.

– Jeg forstår den prinsipielle begrunnelsen for treårsregelen, som handler om å unngå proformaekteskap. Men i praksis fungerer regelen slik at hun blir helt avhengig av han og hans vurderinger, selv når han ikke har noen intensjon om å dominere henne. Ekteskapskontrakten begrenser hennes bevegelsesfrihet og hennes mulighet til å avbryte et forhold som ikke er godt for henne. Dersom hun skal få bli etter en skilsmisse, må hun bevise at han er voldelig, sier Lotherington.

Kvinnene settes i en vanskelig situasjon som går på deres verdighet løs. En av dem forteller hvor ydmykende det er å måtte ha to vitners underskrift på at de faktisk bor sammen, for de hadde allerede vært ektepar i åtte år da de flyttet til Norge. Andre finner ordningen nærmest tragikomisk.

Bildet av ”de andre”

De fleste russere i Norge har høyere utdanning med fra hjemlandet. Slik er det også blant de russiske kvinnene i nord. – Det betyr imidlertid ikke at de kan forvente å få benyttet utdannelsen sin her i landet, sier Ann Therese Lotherington. Å få godkjent russisk utdannelse i Norge kan være et langt lerret å bleike. ”Jeg brukte ett år av mitt liv på det”, forteller en kvinne. Mange gir opp underveis, eller tar ufaglært arbeid i ventetida. – De opplever at den kunnskapen de har med seg devalueres, at de ikke får brukt kompetansen de har, sier Fjørtoft, og fortsetter: - Spørsmålet for kvinnene, i det daglige, er ikke så mye hvem de er eller hvor de kom fra, men hvem de oppfattes som å være – hvem de blir.

For å finne ut mer om dette, har de to forskerne sett nærmere på studier av hvordan russiske kvinner framstilles i media. –Mediebildet preger oppfatningen folk har av dem, mener Ann Therese Lotherington. – Og mediebildet av den russiske kvinnen er som regel en prostituert, en postordrebrud, eller et familiemedlem prisgitt sin vestlige mann. De er lykkejegere eller ofre. Som regel handler oppslagene om kjøp og salg av sex.

Kjersti Fjørtoft tar utgangspunkt i Martha Nussbaums filosofi i arbeidet med russiske kvinner i Nord-Norge.Kjersti Fjørtoft tar utgangspunkt i Martha Nussbaums filosofi i arbeidet med russiske kvinner i Nord-Norge.

Fra subjekt til objekt

– Når noen definerer deg som offer, går du fra å være subjekt til å bli objekt, sier Lotherington. – Offer er ikke noe man er, men noe man gjøres til, og det begrenser dine muligheter til å være medborger. Å være medborger er å være i subjektposisjon, mener Fjørtoft. – Alle kan vi være offer for enkelte ting, men det innebærer jo ikke at man er det hele tiden. Eller at dette skal overskygge alle dine individuelle egenskaper og talenter, sier Lotherington. Hun mener dette handler om etableringer av stereotypier. Stereotypier som faller i personlige møter med det enkelte individet. – De som kjenner kvinnene, har ikke lenger medias bilde av dem som det dominerende. Det er i møte med andre, ukjente, at kvinnene møter stereotypier og fordommer, sier Fjørtoft.

Feil igjen

Så spørs det om det norske politiske systemet med sine fagforeninger, organisasjoner, partier og aviser som viktige offentlige møteplasser, er åpne nok til at de personlige møtene får skje, slik at de russiske kvinnene får mulighet til å være likeverdige medborgere. – De fleste av de jeg intervjuet som har stemmerett, bruker den. Men mange er ikke opptatt av politikk overhodet. ”Nei gud, det fikk jeg nok av i Russland”, er det noen som sier. Andre danner sine egne grupper og møteplasser. Andre prøver seg i offisielle fora – det er ikke alltid like lett, sier Lotherington. En av kvinnene beskriver hvordan det er å bli oppfattet ikke som individ, men som medlem av gruppen russisk kvinne: ”Jeg ville gjerne si hva jeg mener hvis det ikke var for den vanlige replikken jeg blir møtt med: ’Nei, det er en kulturell forskjell’. Ofte når jeg har kommentarer eller bemerkninger, blir det en sånn liten pause etterpå, og så sier noen: ’Men kanskje er det her snakk om en kulturell forskjell, kanskje Russland er slik…’ Da forstår jeg at jeg har gjort en feil, igjen.”

- Likeverdig medborgerskap handler om å respektere hvert individs verdighet, om inkludering og gjensidig respekt. Slik kan retten til å si sin mening, kritisere og debattere bli en realitet, sier Kjersti Fjørtoft.

Publisert: 07.04.2005
© KILDEN. Nettpresentasjon av forskningsprogrammet
Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring 2001—2007
utarbeidet av KILDEN for Norges forskningsråd.
KILDEN
Forskningsrådet