kjonnsforskning.no

Homoseksualitet: Normalt eller et avvik fra normalen?

Hva skjer i norske klasserom når barn og unge skal lære om seksualitet og samliv? Åse Røthing skal finne det ut.

Norsk lov gjør det tillatt å elske hvem man  vil, men hvordan forholder skolen seg til dette? <i>© Ritva Tuomi / Gorilla / Samfoto </i>                                                                                                                           Norsk lov gjør det tillatt å elske hvem man vil, men hvordan forholder skolen seg til dette? © Ritva Tuomi / Gorilla / Samfoto

Fram til 1974 sto det ingenting om homoseksualitet i Læreplanen for grunnskolen. Det er ikke så rart. Homoseksualitet var forbudt fram til 1972. Men samme året som Norge sa nei til EF, ble det etter norsk lov tillatt å elske en av sitt eget kjønn. Ordet homoseksualitet ble tatt inn i læreplanene. Under punktet om biologi og helselære for 4.-6.klassertrinn står det skrevet i Læreplanen fra 1974 at ’Seksuelle ytringer som er forskjellige fra det vanlige bør nevnes’, deretter følger homoseksualitet og ekshibisjonisme som eksempler i parentes. Denne læreplanen ble fulgt helt til 1987. Siden den gangen er planene modernisert, men spørsmålet er hva som skjer i praksis.

- Læreplanene for grunnskolen gir uttrykk for hva den norske stat mener elevene bør lære for å bli gagnlige samfunnsborgere. I den nye Læreplanen for grunnskolen (1997) er opplegget for undervisning om seksualitet og samliv endret. Her omtales heteroseksualitet og homoseksualitet flere steder parallelt og tilsynelatende likeverdig. Men en ressursbok for lærere som underviser i tematikken, utgitt av Læringssenteret i 2001, indikerer at homoseksualitet skilles ut som et separat tema. Dette er ganske dobbelt. På den ene siden er det selvsagt viktig at homoseksualitet settes på dagsorden. Samtidig blir det lett slik at når det skilles ut som eget tema, gjøres det til et avvik, til noe som skiller seg fra normen og fra idealet. Jeg lurer på hvor grunnleggende toleransen i forhold til homoseksualitet egentlig er, sier Åse Røthing.

Hun mener Læreplanen fra 1997 på den ene siden framstiller homoseksualitet som ’naturlig’ og ’uproblematisk’. Samtidig framstår heteroseksualitet som det selvsagte og ’normale’.

- Er det slik at barn og unge lærer at homoseksualitet er like ønskelig og akseptabelt som heteroseksualitet, spør hun.

- Eller lærer de at homoseksualitet er et avvik, men at det er noen som ”er sånn” og at elevene må tolerere det og være snille mot dem?

I Læreplanen fra 97 slås det fast at enhetsskolen skal være en arbeidsplass og møteplass for alle. Slik skal det være uavhengig av bosted, kjønn, sosial bakgrunn, religion, etnisitet, og funksjonshemming. Dette er stikkord fra i lovverket mot diskriminering, men seksuell orientering er utelatt. Åse Røthing er opptatt av at det som formidles av holdninger, idealer og normer omkring samliv og seksualitet har betydning for livskvaliteten til unge mennesker som selv kjenner emosjonell eller seksuell tiltrekning til en av samme kjønn.

For å finne ut mer om hvordan undervisningen foregår, vil Røthing selv ta plass i klasserom i ungdomsskolen. Hun skal se hvordan dette gjøres og hun skal lytte og finne ut hva som sies, og ikke minst hva som ikke sies. Kanskje skal hun gi litt undervisning selv også, for å se hvordan det fungerer. I tillegg vil hun studere norske læreplaner i et historisk perspektiv. Prosjektets tittel er ’Samliv og seksualitet i ungdomsskolen. En studie av hvordan hetero og homoseksualitet formidles i undervisning’. Åse Røthing starter jobben i mars. Arbeidsplassen hennes de neste to-tre årene blir Senter for kvinne- og kjønnsforskning på Universitetet i Oslo.

Betyr det som sies i skolen så mye?

- Men er det egentlig så viktig for unge mennesker hvordan undervisningen legges opp i ungdomsskolen? Er ikke filmer, musikk og andre deler av ungdomskulturen vel så viktig for holdninger blant de yngste tenåringene?

- Vel, det var en innvending jeg hørte da jeg planla dette prosjektet, sier Røthing.

- Men jeg tror at i ungdomsskolen er elevene fortsatt mottaklig for hva læreren og andre voksne autoritetspersoner sier, og for hvordan de sier ting. Særlig viktig tror jeg dette er for unge mennesker som selv føler seg marginalisert i forhold til hva som forventes av dem på dette feltet. For den som er forelsket i en av samme kjønn kan det bety mye hvordan læreren opptrer. Hvis de møter en lærer som sier noe positivt om dette, noe de kan kjenne seg igjen i – så kan det etablere et rom for samtaler, en mulighet til å lufte egne tanker, understreker hun.

Å problematisere det selvfølgelige og naturlige i heteroseksualiteten er minst like viktig som å snakke om homoseksualitet, mener Røthing.

- Før det skjer kan homoseksualitet aldri bli noe mer enn et avvik, som er mer eller mindre akseptert.

Publisert: 09.01.2003
© KILDEN. Nettpresentasjon av forskningsprogrammet
Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring 2001—2007
utarbeidet av KILDEN for Norges forskningsråd.
KILDEN
Forskningsrådet