kjonnsforskning.no

Søker kvinner

Hans W. Kristiansen er i gang med et forskningsprosjekt om blant annet eldre lesbiske kvinners livsfortellinger. Derfor søker han eldre kvinner som kan fortelle. Hvor er de?

Hans W. Kristiansen søker intervjupersoner til forskningsprosjekt om eldre homofile og lesbiskes livsfortellinger. <i>(foto: Beret Bråten)</i> Hans W. Kristiansen søker intervjupersoner til forskningsprosjekt om eldre homofile og lesbiskes livsfortellinger. (foto: Beret Bråten)

Ved nyttårstider disputerte han med en doktoravhandling om eldre homofile menns livsfortellinger. Nå er det kvinnenes tur, men de har hittil vært vanskelige å få tak i.

– Eldre homofile menn har møtesteder, for eksempel bestemte restauranter i byer som Oslo. Men jeg vet ikke om tilsvarende møtesteder for kvinner, sier Kristiansen. Han har også søkt etter eldre kvinner gjennom Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH), uten særlig resultat. – Jeg har inntrykk av at kvinner, mer enn menn, har vært orienterte mot parforhold, og at de har holdt seg mye innenfor husets fire vegger. Derfor er de også vanskeligere å finne. Men dette er ting jeg foreløpig bare tror, jeg vet det ikke sikkert.

Landsbygda mangler

Kristiansen leder prosjektet ’Homoseksualitetens vilkår og ytringsformer i Norge 1920-1980’ som er finansiert av Kjønnsforskningsprogrammet i Norges forskningsråd. Siktemålet er både å beskrive homoseksuelle livsformer og møtesteder i Norges tre største byer (Oslo, Bergen og Trondheim) og i mindre befolkningstette strøk, i perioden 1920-1980. Landsbygda og hvordan det var å leve som homofil der, er stort sett oversett i internasjonal homohistorisk forskning. Dette ønsker Hans Kristiansen å rette opp, men først må han finne noen som vil og kan fortelle. Fra landsbygda trenger han både kvinner og menn. – Vi vil rette fokus mot homoseksuelle relasjoner og ytringsformer i bygder og mindre byer og undersøke hvordan seksualitet er blitt sosialt kontrollert, blant annet gjennom rykter, sladder, sosial utestenging og vold, forteller han. For hva skjedde med kvinner og menn som fikk rykte på seg for å ha erotisk omgang med personer av samme kjønn – for eksempel i ei norsk bygd på femtitallet?

Fantes ikke?

Hans Kristiansen har vært i kontakt med Norsk etnologisk granskning som jevnlig henter inn minner fra norske kvinner og menn. Mange av disse er over 60 år. En henvendelse til denne gruppen om synet på lesbiske og homofile på landsbygda, resulterte i 50 - 60 svar. – Svarene er preget av at mange ikke ante at homoseksualitet fantes før de ble godt voksne, og enkelte har lite positivt å si om homoseksualitet og homoseksuelle, forteller han. Noe som antakelig er en viktig årsak til at eldre lesbiske kvinner og homoseksuelle menn fra bygda, er vanskelige å oppspore. – Diskresjon har vært viktig for de som i dag er i 70 og 80-årene. I tillegg kan det hende at mange kvier seg for å fortelle om livet sitt til en fremmed. Kanskje noen også er redde for å bli ’kjent igjen’ i det jeg skriver i etterkant, sier Kristiansen. Han lover imidlertid at alle intervjupersoner vil bli anonymisert i rapporter og artikler han skriver.

Å leve homofilt var forbudt i Norge fram til 1972. Det vil si; seksuelt samvær mellom menn var forbudt ved lov. Kvinnene var ikke nevnt. Det kan skyldes at lovgiverne betraktet kvinners seksualitet uten en mann til stede, som en umulighet. – Kanskje var det slik at uansett hva kvinner gjorde med hverandre så ble det ikke definert som sex. Men jeg tror det også hadde sammenheng med at kvinners seksualitet ikke ble betraktet som en allmenn trussel på samme måte som menns, sier Kristiansen. – Menns homoseksualitet kunne være til skade og sjenanse for offentligheten, ved at de møttes på pissoarer og i parker. Dessuten var man bekymret for at de skulle forføre yngre menn.

Homobevegelsens oppkomst

Homohistorie-prosjektet omfatter også en kartlegging av homobevegelsens oppkomst og videre liv. Men siktemålet er ikke å skrive en ren organisasjons- eller institusjonshistorie, snarere å se homobevegelsen i lys av mer generelle samfunnsendringer og endringer i homoseksualitetens vilkår. – Jeg har gjort en del intervjuer med kvinner og menn i 50-åra, som var aktivister på 1970-tallet. Mitt inntrykk er at det rundt 1970 var et generasjonsskifte blant lesbiske og homofile, sier Kristiansen. – Aktivistene fra 1970-tallet hadde gjerne høyere utdanning, de var politisk radikale på venstresiden og oppfattet homokampen som en del av en større frigjøringskamp. De ønsket større åpenhet om seksuell orientering og oppfordret homofile og lesbiske til å ’stå fram’. Generasjonene før dem, derimot, var mer opptatt av diskresjon og av ikke å påkalle samfunnets forakt. De brukte mulighetene diskresjonen ga til å utfolde sitt kjærlighetsliv.

Hans Kristiansen mener både politisk radikalisering og kvinnebevegelsens frammarsj på 1970-tallet hadde stor betydning for endring i strategi og for homokampen. – Etter hvert ble det også lettere å ’stå fram’, noe som nok hadde sammenheng med at Kim Friele og andre homofile og lesbiske var godt synlige i offentligheten. Men vi vet som sagt lite om hvordan dette egentlig artet seg på landsbygda. Her tror jeg det å ha en annen seksuell legning har vært forbundet med mye taushet helt fram til i dag, avslutter han.

Publisert: 15.04.2004
© KILDEN. Nettpresentasjon av forskningsprogrammet
Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring 2001—2007
utarbeidet av KILDEN for Norges forskningsråd.
KILDEN
Forskningsrådet