kjonnsforskning.no

Homofile på laget

I sommerens nummer av BLIKK hevder Åge Hareide at en åpen homofil spiller ville være en belastning for fotball-landslaget. Han frykter det ville skape hets og baksnakkelse, og ødelegge konsentrasjonen. Sosiologen Ulla-Britt Lilleaas har intervjuet toppidrettsutøvere i en ballidrett. Ett av temaene var homofile menn.

Ulla-Britt Lilleaas har intervjuet toppidrettsutøvere om å ha en homofil på laget. <i>(foto: Beret Bråten)</i> Ulla-Britt Lilleaas har intervjuet toppidrettsutøvere om å ha en homofil på laget. (foto: Beret Bråten)

Intervjuene med toppidrettsutøverne er gjort som del av et forskningsprosjekt om menn, kroppsvaner og helse. Temaet homofile menn ble aktualisert ved at en lokal spiller sto fram som homofil. Det var ikke uten videre enkelt å takle . – Flere av de andre spillerne følte seg utilpass når han kom inn i garderoben. Praten stilnet og man var redd for å si noe galt, forteller Lilleaas.

Toppidrettsmennene understreket at de synes homofili er ”helt greit”. Men å ha en homse i garderoben og å stå i dusjen sammen med han, er ikke fullt så greit. Flere mente at homofile menns atferd ikke er naturlig.

- Hva er det som gjør dette vanskelig?

- Å ha en homofil i garderoben gjør at de må endre måten de snakker sammen på. Flere av spillerne forteller at samværet er preget av fleiping, ”kødding” og moro. Fleipingen er en innarbeidet del av miljøet, og går ofte på bekostning av kvinner, innvandrere og homofile. Dette er deres vanlige måte å snakke sammen på, og med en homse tilstede er det lett å ”tråkke i salaten”, som en av dem uttrykte det.

Homsen bærer annerledesheten

Å tråkke i salaten vil i denne sammenhengen si å bruke ord og uttrykk som ikke ville blitt brukt, hvis han hadde husket at det var en homofil mann til stede. Spillerne mente imidlertid at den aktuelle homofile spilleren ”tok det fint”.

– Få av spillerne reagerer åpent negativt på homofili, men mange er ganske ambivalente. De homofile er et forstyrrende element. Holdningene deres er preget av at det er greit med homofile, bare de ikke bryr andre med det, sier Lilleaas. Flere mente det er litt urettferdig at de selv måtte legge om stilen. For det er jo ”han som er homofil”. – Det er han, den homofile spilleren, som er bærer av annerledesheten og derfor bør tilpasse seg, forteller Ulla-Britt Lilleaas.

Sjekking og smitte

Noen av spillerne trekker et skille mellom lesber og homser, og er mest positive til lesbiske. Lilleaas mener det kan skyldes at lesber ikke på samme måte virker truende, og at mennene ikke trenger å være redde for å bli sjekket opp eller smittet av en lesbisk kvinne. Hun viser til idrettsforskeren Heidi Eng som mener at homofobien blir ekstra nærværende i et tett idrettsmiljø på grunn av redselen for smitte. Eng mener sport kan tolkes som en ritualisering av det mannlige og at det er en viktig identitetsmarkør for mange menn. Mange opplever at en homofil mann bryter med dette. – Kanskje er de redde for å bli assosierte med det homofile. Å ha med en homofil spiller kan føre til at hele laget får et homostempel. Noe som kan representere en trussel mot deres mannlighet, sier Ulla-Britt Lilleaas, og fortsetter: – Samtidig gjør de mye for å overbevise meg om hvor åpne de er. De understreker hele tiden at dette går greit, og at han det gjelder er OK.

Ikke spesielle men allmenne

– Når jeg beskriver disse mennenes reaksjoner er det mange, også forskere, som sier at akkurat disse mennene er spesielle fordi de er idrettsutøvere. Andre menn ville ikke reagere på tilsvarende måter. Men jeg tror ikke de er så spesielle. Jeg tror heller at de uttrykker noe ganske allment, understreker Lilleaas.

Idrettsutøverne hun intervjuet er opptatt av å framstå som moderne menn. – De er for likestilling. De understreker at familien betyr mye for dem, og at de gjerne vil bruke mer tid sammen med ungene sine. De lovpriser kona og mener hun i like stor grad som dem har rett til å realisere seg og utvikle sine evner og interesser. Men dette er vanskelig akkurat nå, fordi de har valgt å være toppidrettsutøvere. Når det er kamp, må de stille. Da nytter det ikke å ha syke barn å ta seg av, forteller Ulla-Britt Lilleaas.

Kvinnelaget kan aldri bli SÅ gode

Hun opplever at mennene er svært opptatte av å understreke sine maskuline sider, og at de nærmest har en redsel for det feminine i seg. De er for eksempel opptatt av å markere avstand til kvinnelag innenfor egen idrett. – De snakker om at kvinnelandslaget er gode, men ikke gode. Noen av dem mener at kvinnelandslaget er hauset opp av media, og understreker at kvinnene aldri kan bli så gode som dem. Slik er det i klubben de spiller for også: Det er herrelaget som er toppen.

- Men taktisk og teknisk kan vel kvinner bli like gode som menn?

– Jo, men det er ikke viktig. De betrakter sin idrett som en kampsport der muskler og styrke er viktigst. Og kvinnene kan aldri bli like sterke som dem. Derfor vil de ha seg frabedt enhver sammenligning med damelaget. Her dreier det seg nærmest om to forskjellige idretter.

Joggetur eller samtale?

Å snakke om følelser er noe kvinner gjør, og mennene forteller at de sjelden snakker om følelser med hverandre. Hvis de skal snakke om det, gjør de det gjerne med en kvinnelig venn. – Samtidig er det flere som sier at kvinner i for stor grad fokuserer på vanskelige ting. De problematiserer og maser for mye. Mennene vil heller ta en joggetur og få det vanskelige ut på den måten.

– Noen vil mene at menn også snakker om følelser med hverandre, men at de gjør det på en annen måte enn kvinner?

– Hva menn egentlig snakker med hverandre om i hverdagen, er det forsket lite på. Så her er det vanskelig å tegne et helt utfyllende bilde. Men idrettsutøverne forteller i hvert fall om mye fleiping.

Lilleaas viser til sosiologen Victor Seidler som mener mange menn bærer på en redsel for å ikke være mann ”nok”. – Da kan det være vanskelig å gjøre noe som oppfattes feminint, eller å dele dusj med en homofil mann. Det enkleste kan være å fleipe med homofile i stedet for å kjenne på vanskelige følelser knyttet til dette. Fleip er måte å håndtere det som er vanskelig på. Om det er den beste måten er en annen sak, avslutter Ulla-Britt Lilleaas.

Publisert: 14.07.2004
© KILDEN. Nettpresentasjon av forskningsprogrammet
Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring 2001—2007
utarbeidet av KILDEN for Norges forskningsråd.
KILDEN
Forskningsrådet